'Den norske kulturen' finnes ikke

Kronikk publisert i Vårt Land: 07.11.2011

Ettersom verden der ute kommer stadig tettere på Norge, er det ikke til å undres over at politikere, media og folk flest blir opptatt av å bevare «den norske kulturen», «norske verdier» og «norske særegenheter». Det er vanlig for folkegrupper alle steder å sette seg selv i sentrum og kjenne på det fremmede som truende. Globaliseringen lar seg imidlertid ikke stoppe. I møte med den kan vi fortsette med å styrke oss på forestillinger som stammer fra den tiden det nasjonalistiske Norge trengte å krype ut av skyggen til våre naboland. Eller vi kan ta i bruk nye begreper som snakker mer sannferdig om Norge og fokuserer på nasjonsbygging i en stadig mer flerkulturell tid.

Denne kronikken vil foreta en kritisk etterprøving av kultur-begrepet som er blitt popularisert i den norske samfunnsdebatten, og reflektere over hvordan begreper og begrepsbruk har en formende virkning på oppfatninger og holdninger (Deutscher 2010). Dette er en side ved integrasjonsdebatten som ikke er tatt opp i særlig grad. Språkbruk som er skarp i kantene gjør noe med både oss selv og andre. Det gjør også oppmykende begreper. Ifølge Statistisk sentralbyrås valgundersøkelse av stortings- valget i 2009 mener fire av ti nordmenn at innvandring er en «alvorlig trussel mot vår egenart», og den negative holdningen er økende (Vårt Land 19.08.11.). Alvorlig trussel? Vår egenart? SSB formulerer sitt spørsmål som om kruttet er blitt funnet opp i Norge.

Modent for skraphaugen. En popularisert forståelse av «kultur», hvor begrepet står for en folkegruppes samfunnsform og tenke- og levemåte, har festet seg. Det brukes på en konkretisert måte, som for eksempel «den norske kulturen». Men ettersom verden blir mer og mer globalisert og sammenflytende, får dette altomfattende begrepet større og større problemer med å håndtere grenseoppganger, indre variasjon og endringer. Er menneskene som bor i en bygård i Oslo i dag representative for «den norske kulturen»? Hvor begynner eventuelt «den norske kulturen», og hvor slutter den? Faglig sett er «kulturen» i bestemt form entall et sterilt og meningsløst begrep modent for skraphaugen.

Sosialantropologi er mer forsiktig i sin bruk av «kultur». Der er et abstrakt samlebegrep for kunnskaper, forestillinger, oppfatninger, normer, som samfunnsmedlemmene deler i større eller mindre grad (Eriksen 2010). Den kjente norske antropologen Fredrik Barth utviklet aktørperspektivet; studier på mikroplan av hva mennesker faktisk foretar seg, og fikk fram hvor flytende og relative felles forestillinger kan være. Selv i den minste landsby er det variasjon av kunnskaper, oppfatninger og verdier, men folk vet å føye seg etter overenskomster og ordninger. Samfunn står imidlertid aldri stille. Nettopp for å kunne snakke mer realistisk om samfunnsforhold, fange opp variasjon og dynamiske endringsforløp, foretrekker mange antropologer kun å bruke begrepet kultur i adjektiv form, for eksempel om kulturelle verdier (Fuglerud og Eriksen 2007).

Mens fagfolk diskuterer behov for nyanserte begreper, ser vi altså en motsatt trend i offentligheten. Der har man sans for de kategoriske begrepene, og hvorfor det? Mon det har å gjøre med beskyttelsesbehov? Generaliserende og avgrensende kategorier egner seg til politisk bruk. Under EU-debatten på 90-tallet var begrepet «Annerledes- landet» en særlig effektiv konstruksjon av et norsk selvbilde. Eller ta begrepet «etnisk nordmann». På kort tid har det etablert seg i norsk språkbruk. Hva kommer det av, og hvilken hensikt tjener det? Uten innvandring ville uttrykket vært meningsløst. Har begrepet noe med behovet for å trekke opp en indre grense, for å verne om noe som oppfattes som mer norsk enn det som er i en blandingsprosess?

Oppfattes som virkelig. Når begreper blir stående uimotsagt og repeteres mange nok ganger, er det som om de blir objektivisert og oppleves som naturlige og sanne. Filosofien omtaler det som falsk ontologisering, det vil si at konstruerte begreper oppfattes som virkelige i seg selv; udiskutable, selvforklarende og opplagte. Begreper som «norske verdier» og «vår egenart» brukes som om det dreier seg om opprinnelige norske oppfinnelser, mens det aller meste egentlig har kommet til oss utenifra og vært gjenstand for fornorskingsprosesser. Når impulser utenifra har funnet gjenklang hos oss og fått spire og gro, er ikke det fordi vi er norske, men fordi vi er mennesker og deler en felles ontologisk grunntilstand med alle andre (Sire 2004). Impulsene kobler seg til noe som allerede finnes, og kommer så til uttrykk gjennom måter og ordninger som formes av de skiftende samfunnsforholdene i Norge. Slik sett utvikler vi «norske» oppfatninger og praksiser om for eksempel menneskets plass i samfunnet, mens datoga-folket i Nord-Tanzania har andre ideer og praksiser om det samme.

Å selvfølgeliggjøre norsk praksis som universelt gyldig, blir å foreta en forståelsesmessig kortslutning. Det oppleves provoserende av de som blir gjenstand for det, og diskvalifiserer egentlig «den andre» som menneske. Som om universelle sannheter bare finnes på den ene banehalvdelen. Å be andre stå skolerett overfor internasjonale konvensjoner som Menneskerettighets- erklæringen, er heller ikke uten videre uproblematisk. Er det norske fortolkninger anno 2011 som legges til grunn for kritikken? Har andre rett til å fortolke prinsippene ut i fra deres samfunnsmessige forutsetninger? Opplevelse av kulturell overkjøring bringer sjeldent noe godt med seg; snarere tvert imot. Det nører opp om skarpe motreaksjoner som for eksempel terrorisme (Lindler 2006).

Relativisering! Hvor ironisk blir det ikke når man låser fast noe som egentlig har en tilfeldig tilblivelseshistorie. Man kunne jo ha vært født et helt annet sted og dermed sannsynligvis hatt andre opplagte oppfatninger. Når sosialantropologer har strødd denne type relativiserende sand inn i produksjonen av norske særegenheter, har de fått durabelig kjeft. Vi trenger imidlertid mer relativisering! Sterktroende miljøer både til høyre og venstre trenger å gå i seg selv og forstå at mange tilfeldige faktorer bidrar til å forme hvorfor de mener det de mener.

Dette handler ikke om å være margløs og ikke stå for noe, men om å møte «den andre» med ydmyk erkjennelse av hvorfor vi er som vi er. Da vil en lettere kunne se gjennom det kulturelle hos hverandre og komme i kontakt med det grunnleggende universelle. En positiv anerkjennelse av «den andres» menneskelighet åpner for tillitsbyggende kontakt og skaper klima for konstruktiv og kritisk kulturforbedring, både i Norge og hos andre. Sentrale verdier i Norge vil bli styrket og oppnå større oppslutning.

Arbeidet til nylig avdøde antropologiprofessor Aud Talle er et godt eksempel på hvordan kritiske spørsmål kan håndteres i en ramme som ivaretar respekt og menneskeverd. Talle engasjerte seg i å få slutt på skikken med kvinnelig omskjæring - men først gjennom å anerkjenne de dypereliggende årsakene til skikken som finner gjenklang i felles- menneskelige anliggender, slik som spørsmål om ære, sosial identitet og tilhørighet (Talle 2010). Det har sterk virkning fordi det er noe annet enn bare å bli kjeftet på. Det er heller ikke snillisme.

Nye begreper trengs. Når kategoriske begreper som for eksempel «norsk egenart» får sterke politiske bein å gå på, hemmer det snarere enn å legge til rette for konstruktiv integrering. Media bør gå i bresjen og popularisere nye begreper som trekker oppmerksomhet og debatt i inter- kulturell og ikke multikulturell («ghettofiserende») retning. Det siste fører bare til selvopptatt etnosentrisme. Ord er ikke uskyldige. Dersom vi for eksempel dropper ensidige og forflatende begreper som «den norske kulturen» blir vi noen kategorier fattigere, men rikere på innsikt fordi nyanserte begreper vil hjelpe oss til å snakke mer menneskelig og sannferdig om vårt mangslungne samfunn.

Norge trenger nye oppfatninger og begreper om seg selv. Det å være norsk handler om å spise geitost, praktisere menneskerettigheter, bruke hijab og øve oss i gjensidig smidighet.

KRONIKK

INTERKULTURELL NASJONSBYGGING

kildene

Deutscher, Guy, 2010.Through the Language Glass. Why the World Looks Different in Other Languages.

Eriksen, Thomas Hylland, 2010.Små steder, store spørsmål: Innføring i sosial-antropologi.

Fuglerud, Øyvind og Thomas Hylland Eriksen (red.), 2007.Grenser for kultur? Perspektiver fra norsk minoritetsforskning.

Lindner, Evelin, 2006.Making Enemies: Humiliation and International Conflict.

Sire, James W.: 2004.Naming the Elephant. Worldview as a Concept.

Talle, Aud, 2010.Kulturens makt. Kvinnelig omskjæring som tradisjon og tabu.

skribenten

Asle F. Jøssang er sosial-antropolog og første-amanuensis i Inter- kulturell kommunikasjon ved Mediehøgskolen Gimlekollen, Kristiansand.

«Norge trenger nye oppfatninger og begreper om seg selv»