Carmen i råneland

Du har hørt det før. De smektende tonene som smyger seg inn i øret. «Habanera», «Toreador Song». Opp fra musikksamlingen trekker Georges Bizet sitt kanskje aller mest iørefallende stykke – Carmen. På Operaen i Oslo blir de musikalske perlene kledd i en nokså nedstrippet versjon. Kastanjetter og flamencodans er ikke å spore, ei heller operaens ofte overdådige scenebilder. Regissør Calixto Bieito har strippet forestillingen ned til et minimum, kastet den 140 år gamle konteksten over bord, og plassert gatejenta Carmen i et slags 70-tallets råne­miljø. Blant rølpete bygdefolk og skranglete biler synger serbiske Katarina Bradic tittelrollen som Carmen. Mer enn å være en frøken femme fatale, fremstår hun som et offer for mannlig brutalitet, her fremføres ariene fra nederste trinn på den sosiale rangstige. Blendende­ vakre Katarina Bradic synger med en fyldig klang i stemmen, som likevel aldri når helt over scene­kanten. Her mangler det lille ekstra, som muligens kan tilskrives at sangerinnen skal ha slitt med halsbetennelse i forkant av premieren.

Tester grensene

«Carmen» er mer enn et rikt partitur. Det er også en historie som rommer store temaer: kjærlighet, frihet og død. Den handler om sigøynerjenta som tester ut grensene for hva hun som kvinne kan foreta seg, og må betale dyrt for det. Hun er forføreren, erobreren og radikaleren. I likhet med flere av de øvrige sangerne, har ikke Katarina Bradic mange hvileskjær i rollen. Carmen er en utholdenhetsprøve for de som står på scenen, nettopp fordi det må synges gjennom absolutt hele forestillingen. Her kan det virke som sangerne til tider skulle ønsket seg flere pustepauser. Overskuddet mangler. Mer enn et stadig skifte i stemninger, får vi sangfremførelsene i en litt for jevn strøm. Noe av dynamikken forsvinner, og dermed også Bizets fasinerende veksling mellom spansk fyrrighet, lyrisk romantikk, slåsskamper og neglebitende dramatikk.