Når samaritanene straffes

«Skipsføreren plikter å yte all mulig og nødvendig hjelp til enhver som befinner seg i havsnød eller trues av fare til sjøs.»

Sitatet er hentet fra sjølovens paragraf 135. Den kan leses på hjemmesiden til BarentsWatch, i regi av Kystverket. Der vises det også til straffeloven, som slår fast at det kan gis bøter og opptil tre måneders fengsel for å unnlate å hjelpe folk i «overhængende Livsfare».

Plikten til å hjelpe folk i havsnød har en lang tradisjon i både norske og internasjonale farvann. Plikten står nedfelt i en rekke lovverk. Ikke minst i Havrettstraktaten.

Lovgivningen avhumaniseres

Men akkurat nå er Europa i ferd med å snu ryggen til denne lange tradisjonen, som er en human og ikke minst kristen tradisjon. På nyhetsplass forteller vi i dag hvordan flere land i Europa snur lovgivningen på hodet.

De dømmer, fengsler eller skremmer mennesker fra å hjelpe flyktninger og migranter i havsnød eller i vanskelige situasjoner. Dette skjer aller mest ved Schengens yttergrenser i sør, ved Middelhavet. Men også hos oss skjer det fundamentale endringer. Heller enn å hedre de som viser medmenneskelighet, straffeforfølges anstendighet og nestekjærlighet.

Risikerer 25 års fengsel

Et eksempel er de to studentene vi skriver om i dag. Som frivillige hjalp de flyktninger i land på den greske øya Lesvos i Hellas. En av dem fikk i første runde 107 dager på cella. Begge to risikerer 25 år i fengsel. «Jeg er ingen helt, men jeg er heller ingen kriminell», sier den ene av dem.

I Norge har vi vår egen sak om barmhjertighet som straffes. Riktignok omhandler den ingen redningsdåd på havet, men et ønske om å gi ureturnerbare asylsøkere arbeid slik at de kan forsørge seg selv.

Gjennom fire år har Arne Viste utbetalt over 8,5 millioner kroner i lønn til rundt 70 forskjellige arbeidstakere. Hans sak er i en særstilling fordi han ønsket å få prøvd den for domstolen, kanskje i håp om at retten skulle gi ham medhold.

Før rettssaken sa han: «Hjertet mitt tålte det ikke. Jeg tenkte at jeg må gjøre noe.» Viste ble dømt til ett års betinget fengsel og må betale til sammen 2,9 millioner kroner.

Historiene fra ulike land i Europa er mange. En urovekkende fellesnevner er at politi, domstoler eller regjeringer benytter skremselsstrategier i møte med mennesker i nød og deres hjelpere. Slik forsøker de effektivt å luke ut at mennesker handler på sin samvittighet.

Dehumanisering

Det aller mest skremmende er menneskesynet som ligger i bunn.

I tiltagende grad blir migranter, asylsøkere og flyktninger omtalt med negativt fortegn. De blir benevnt som en trussel mot vår velferdsstat og inntrengere som er kommet hit for å ødelegge oss. I realiteten er dette en form for dehumanisering. Sakte, men sikkert blir mennesker i nød, eller mennesker som søker et bedre liv, gjort om til en ulmende og invaderende fare.

Våre holdninger endres over tid. Begreper som «snikislamisering» er blitt dagligtale i Norge, og minner dessverre om holdninger til jødene på 30-tallet. Aftenposten skrev for eksempel i 1933 på ­lederplass: «Med disse betraktninger vilde vi advare mot å dømme for strengt om tyskernes oppgjør med jødene (…). Det er et tiltalende trekk å sympatisere med den forfulgte, men det er neppe grunn til å overdrive sympatien».

Ifølge Kari Margrethe Hamkolls masteroppgave skrev den svenske ambassaden i Praha slik i en rapport hjem i 1938: «Rottene forlater det synkende skipet. I våre trapper står ikke-ariere i kø for å forhøre seg om mulighetene til å få komme til Sverige».

Når mennesker blir dehumanisert og gjort om til «rotter», noen som «sniker» eller en fare for vår velferd og sikkerhet, framstår det kanskje ikke lenger like farlig å la dem dø i båter på havet.

Bibelens klar ord

Dette strider ikke bare mot europeisk, human tenkning. Det strider direkte mot en kristen tradisjon, Bibelen og Jesu ord. Som kristne er vi både forpliktet til å behandle de fremmede og de fattige blant oss med kjærlighet. Bibelen er smekkfull av sitater om nestekjærlighet, fremmede og fattige.

I 3. Mosebok vers 34 kan vi lese: «Den fastboende utlending som bor som utlending hos dere, skal for dere være som en innfødt iblant dere; og du skal elske ham som deg selv.»

En av de tydeligste formaningene fra Jesus om nestekjærlighet finner vi i historien om den barmhjertige samaritan. En som var kyndig i loven spurte Jesus: «Hvem er egentlig min neste?» Jesus svarte ved å fortelle liknelsen om samaritanen, som tok seg av en fremmed, fra en annen folkegruppe. Jesus sa til den lovkyndige: «Gå og gjør det samme selv.»

Vår plikt

Dette er den kristne og humanistiske tradisjonen Europa nå er i ferd med å forlate. Både på sjøen og til lands.

Dette er ikke et spørsmål om Norge skal ha åpne grenser. Men som kristne kan vi ikke akseptere at europeiske land straffer mennesker som hjelper båtflyktninger på havet eller de som viser medmenneskelighet. Det må vi kjempe imot.

LES OGSÅ: Arne Viste anker fengselsdom til langmannsretten

LES OGSÅ: Lutherske organisasjoner støtter Viste

LES OGSÅ: Vårt Land på lederplass: Skyldig i barmhjertighet

Berit Aalborg

Redaktør, politikk og verden