Klokt kullvalg
Det er lyse tider på Svalbard. I løpet av noen dager dukket både midnattssola og en halv milliard kroner opp.
Fram til noen finner en bedre og mer bærekraftig løsning som kan drifte verdens nordligste familiesamfunn, skriver Christian Nicolai Bjørke. Her er det en gruvearbeider i Gruve 7 som har tatt seg en pust i bakken.
Christian Nicolai Bjørke
Næringsminister Monica Mæland reddet torsdag Store Norske Spitsbergen Kulkompani i Longyearbyen med en halv milliard. Det var klokt, men hadde hun noe valg? Å la Store Norske gå over ende nå ville hatt dramatiske konsekvenser for norsk bosetting på Svalbard. Øysamfunnet er ennå ikke klar for å få det til å gå rundt uten en industriell motor, slik lokalstyreleder Christin Kristoffersen har pekt på gang på gang.
Det har vært tunge tider for kullselskapet de siste årene. Lunckefjell-gruva har vært en økonomisk katastrofe. Et marginalt prosjekt fra starten av ble ikke noe bedre etter flere uhell, uforutsett mye stein i kullaget og stupende kullpriser. Nesten fra starten har det handlet om å minske tapet mest mulig. I løpet av tiden jeg bodde der opplevde jeg også at økende folkelig og politisk motstand mot kulldrift tæret på entusiasmen.
Nå som Store Norske har fått et pusterom, må det brukes godt. Justisminister Anders Anundsen har varslet en ny svalbardmelding. Der bør det komme tydelig fram at tiden for de store uttakene av kull på Svalbard er over. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er slutt for gruvedriften eller Store Norske.
