«Når mange land, kanskje alle, bruker større ressurser på smøreteamet til landslaget enn på rekrutteringsarbeid, så er det noe som er galt», erkjenner Vegard Ulvang i et intervju med ABC Nyheter.
Ulvang er leder for langrennskomiteen i Det internasjonale skiforbundet (FIS), der president Gian-Franco Kasper tidligere i vinter framsto som klimafornekter.
Forfatter og tidligere landslagsløper Gudmund Skjeldal mener at norsk langrenn svikter i klimakampen, ettersom landslaget har oljeselskapet Equinor som sponsor.
Og Equinor får mye reklame i Seefeld. I skrivende stund har Norge tatt over halvparten av gullmedaljene totalt i VM og vi har gjort nesten rent bord i langrenn.
Man trenger ikke være finsk eller polsk for å undre seg over om nordmennene sager av greina vi selv sitter på. For hvor morsomt er det med en konkurranse der alle vet på forhånd hvem som vinner?
Gi avkall
Med en smøretrailer i to etasjer og 110 kvadratmeter dominerer det norske støtteapparatet og tvinger konkurrentene til å bruke mer og mer ressurser på de 14 fluortypene og mange hundre skiene som skal testes før hvert renn.
«Norge må gi avkall på noe av det forspranget vi har, ellers dør sporten vi er så glad i», mener Vegard Ulvang.
Han ser at utstyrsjaget dreper rekrutteringen selv i Norge, der barn som ikke har rike foreldre blir ekskludert fra å satse på ski.
Kanskje kan skisporten lære noe av en sport som bilcross? Der er reglene slik at alle deltakere forplikter seg til å selge bilen sin rett etter løpet dersom noen melder seg og betaler 11.000 kroner.
Denne regelen hindrer på effektivt vis at noen deltakere bryr seg om å legge store summer i å forbedre bilen. Begrensningen sikrer både at mange har råd til å være med – og at den beste sjåføren vinner.
Skileik
Langrenn blir regnet som norsk nasjonalidrett og som sådan en viktig del av vår historie og kultur. De fleste av oss lever nok godt med det dersom langrenn som toppidrett skulle knekke under egen tyngde. Verre er det om både snøen – og barna som driver skileik i snøen – forsvinner.