Storfamilien bor i Gaza: Abed snakker med søsknene så ofte han kan

Abeds yngste bror Osama Ghazal er funksjonsnedsatt og avhengig av elektrisk rullestol eller scooter. Men de siste månedene har han ikke kunnet bevege seg noe sted. Den må lades. I Gaza er det ikke overflod av strøm. Håpet er å kunne skaffe lillebroren et solcellepanel som kan gi strøm til ladingen.

– Vi må snakke om håp, om å se etter løsninger også. Ikke bare om krigens elendighet. Lademulighet for rullestolen er et håp. Det snakker jeg med søsknene mine om.

Når Vårt Land tar kontakt, er Abed Ghazal hjemme i Oslo. Han har nettopp snakket med den yngste broren, han som er avhengig av rullestol.

Om det er mobildekning eller ikke, varierer fra uke til uke.

LES OGSÅ: Hamas bekrefter: Går med på våpenhvileforslag

Du vet, når man sier «nærmeste familie» i Norge, snakker man gjerne om «kone og barn». For oss er det veldig mange flere

—  Abed Ghazal

Hverdagen handler om noe annet

I dag er lyden dårlig og «skrapete». Broren skal sende bilder for å vise hvordan de har det akkurat nå. Men det kan ta litt tid. Der han bor, må de lete etter ulike steder hvor dekningen er litt bedre.

– Håret mitt er blitt veldig langt. Jeg ser rar ut, advarer han broren sin i Norge.

For blant alle de hverdagslige gjøremålene, er å klippe seg hos frisør definitivt noe som ikke lenger skjer.

Abed Ghazal har tre søstre og tre brødre som bor i Gaza. De har barn og noen har barnebarn. I tillegg kommer kusiner, fettere, tanter og onkler. Hele storfamilien bor der.

– Du vet, når man sier «nærmeste familie» i Norge, snakker man gjerne om «kone og barn». For oss er det veldig mange flere, smiler han.

Datteren var på ferie i Gaza fra Norge da krigen brøt ut

Ghazal prøver å nå søsknene sine flere ganger i uka. De snakker om krigen, om de tøffe månedene, men noen ganger må de fleipe litt også. Om hårlengde og manglende frisørtimer, for eksempel.

– Bare krig og elendighet dag etter dag - vi må noen ganger snakke om andre ting, sier Ghazal.

Da krigen brøt ut, var Abed Ghazals datter Lana på besøk hos slektninger i Gaza. Med seg hadde hun sin ti måneder gamle sønn. Faren måtte vente flere dager før han fikk kontakt med datteren, og det tok 45 dager før de kom ut og trygt hjem til Norge. Nå, syv måneder etter krigen startet, forstår han hvor heldige de var som kom seg ut i det hele tatt.

Vet ikke om boligene står

Deler av familien hans bor byen Deir Al-balah, omtrent midt på Gazastripen. Andre i familien holder til i Gaza by. De har flyttet flere ganger, ingen er der de opprinnelige bodde for syv måneder siden. De bor hos hverandre, eller hos andre slektninger. I en garasje, eller flere familier i en leilighet. De vet ikke om boligene deres fremdeles står.

Det er det veldig tungt å følge situasjonen til brødrene og søstrene mine. Jeg vet de ikke har inntekt nå. Faren min er en gammel mann. Jeg tenker på dem hele tiden.

—  Abed Ghazal familien på gaza

Ghazals søsken og deres barn har ikke søkt tilflukt i skoler eller sykehus, men hos hverandre. Det betyr også at de ikke er registrert på lister hos internasjonale organisasjoner. Det gjør det vanskeligere å få matutdeling.

– Hvordan er det for deg, å være her i Norge når så stor del av familien din er i Gaza?

– Vi bor i trygt og mangler ingenting i Norge. Det er det veldig tungt å følge situasjonen til brødrene og søstrene mine. Jeg vet de ikke har inntekt nå. Faren min er en gammel mann. Jeg tenker på dem hele tiden.

Fjell av søppel i gatene

Abed Ghazal forteller til Vårt Land at han prøver å hjelpe til, men det ikke går å forsørge seks familier.

– Det er en lidelse for meg at jeg ikke klarer å sende dem nok penger.

For i tillegg til mangel på mat, er den maten som finnes ofte veldig dyr.

– Ingen børs, ingen som styrer eller kontrollerer prisutviklingen. Det er ingen som straffer noen som tar seg for mye betalt, sier Ghazal.

Han forteller om en av de andre brødrene, som har seks barn. Den eldste er 18, den yngste er to år. Alle bor på et rom hos noen slektninger. Det er ingen barnehage eller skole. De bruker dagene på å finne steder de kan fylle vanndunken. I gatene er det «fjell» av søppel, ruinrester, døde dyr og kloakk.

– Det fleste barna har smittsomme hudsykdommer. Ingen vasker seg, for det ille vannet man har, må brukes til drikke og matlaging. Det er fryktelig. Barna lever i en katastrofe.