Det var en gang et lovet land

TEL AVIV, JERUSALEM, HAIFA, VESTBREDDEN: – Jeg elsker det liberale livet i Tel Aviv.

Noam Leo Raskin løfter sønnen Ron ut av barnevognen. Gutten vil leke med duene på Dizengoffplassen, i hjertet av Tel Aviv. 30-åringen har mulighet til å dra på bytur midt på dagen.

– Jeg jobber deltid for å få mer tid sammen med Ron.

Tel Aviv er byen mange europeiske jøder, særlig tyske, flyktet til da nazistene tok makten i Tyskland.

Israels liberale høyborg

I dag er Israels nest største by landets liberale høyborg. Turistkontoret selger Tel Aviv som LHBT-hovedstaden i Midtøsten. Lokale myndigheter tillater offentlig transport på sabbaten. Når regjeringer i Jerusalem strammer inn, fatter politikerne i middelhavsbyen vedtak som myker opp.

Tel Aviv har en 24-timers kultur med strender, barer, restauranter, kafeer, butikker og kjøpesenter; en kosmopolitisk livsstil.

– Jeg elsker Tel Aviv, gjentar Raskin.

Det synlige, svartkledde, ultraortodokse Israel er et annet sted.

Likevel er Noam Leo Raskin blitt urolig.

To kriser, en gammel, en ny

Israel er 75 år. 14. mai 1948 leste mannen som ble landets første statsminister, David Ben-Gurion, opp uavhengighetserklæringen, på Tel Aviv Museum:

«Vi erklærer herved opprettelsen av en jødisk stat i Israels land, som skal hete staten Israel.»

Vi erklærer herved opprettelsen av en jødisk stat i Israels land, som skal hete staten Israel

—  David Ben-Gurion, Israels første statsminister

75 år senere hjemsøkes landet av to kriser. En som har vært der helt siden 1948; forholdet mellom palestinerne og Israel. En som eksploderte i januar; den høyreorienterte regjeringens svært omstridte rettsreform, der politikerne vil sikre seg makt over domstolen.

– Jeg har gått i demonstrasjonstog hver lørdag siden januar, sammen med Ron. Han må tidlig lære hvilke verdier som må forsvares, forteller Noam Leo Raskin.

Hans politiske selvangivelse plasserer ham på venstresiden.

Har to statsborgerskap

Raskin mener demonstrantene slår ring rundt Israels demokrati, som er det eneste i Midtøsten, at de bekjemper rettsreformen til Netanyahu-regjeringen, som preges av religiøse parti og ytrehøyreparti (Se faktaboks).

Nå er den omstridte rettsformen utsatt. Blir den vedtatt, har sosialarbeideren og kona en plan B:

– Jeg har dobbelt statsborgerskap, jeg har også tysk pass. Tanken om å reise fra Israel er tenkt, så det er ikke fremmed for meg å forlate landet.

Han er ikke alene.

Tanken om å reise fra Israel er tenkt, så det er ikke fremmed for meg å forlate landet.

—  Noam Leo Raskin

---

Israels rettsreform

• Ved årsskiftet ble Benjamin Netanyahu på nytt Israels statsminister. Han er landets lengstsittende regjeringssjef, først 1996-1999, så 2009–2021 og nå fra desember 2022.
• I januar la regjeringen fram forslag til en varslet rettsreform:
• Nasjonalforsamlingen Knesset skal få vedta lover landets øverste domstol har avvist som grunnlovsstridige. Et flertall på 61 eller flere stemmer vil dermed overstyre Høyesterett.
• Regjeringen skal få mulighet til å utnevne et flertall av medlemmene i panelet som utpeker nye dommere. Dermed får den politisk kontroll over høyesterett.
• Hver lørdag siden januar har hundretusener tatt til gatene i Israel for å demonstrere mot en rettsreform de mener truer demokratiet. I Midtøstens eneste demokrati.

---

Gir jøder nye pass

Israel er en immigrantnasjon. Fra 1948 til 2023 har rundt 3,3 millioner mennesker, i hovedsak jøder, funnet veien til landet innerst i Middelhavet.

Nå vil flere ut.

Ocean Relocation hjelper til. Siden rettsreformen ble presentert i januar, har organisasjonen fått opp mot 100 forespørsler daglig om utvandringshjelp. Noe som er en firedobling ut fra normaltall, melder Times of Israel.

Rundt hver tiende israeler har dobbelt statsborgerskap. Flere har fått pass fra land som gjør opp for gamle overgrep.

Spania har siden 2014 gitt pass, på visse vilkår, til etterkommere av jøder som ble kastet ut av landet i 1492. Rundt 300.000 jøder levde i Spania før de katolske monarkene Isabella og Fernando beordret alle jøder og muslimer i landet til å konvertere til kristendommen eller forlate landet.

Østerrike og Tyskland har siden 2021 og 2022 gitt pass til etterkommere av jøder som ble tvunget til å oppgi sine statsborgerskap i årene nazistene styrte de to landene.

To folkegrupper vokser raskt

Politisk motivert utvandring retter søkelyset på Israels demografiske utvikling. Israels folketall har passert 9,7 millioner viser ferske tall fra Israels statistikkbyrå, CBS.

73,5 prosent er jøder. 21 prosent er det Israel kaller israelske arabere. 5,5 prosent er andre minoriteter.

Teller vi på annen måte, med tall fra CBS, ser bildet slik ut:

Ortodokse jøder og israelske arabere utgjør i dag en tredel av befolkningen, mens ikke-ortodokse jøder utgjør to tredeler.

Men fordi de to første gruppene får langt flere barn, vil de i 2065 utgjøre halvparten av Israels innbyggere, spår CBS. Noe som vil forsterke den politiske polariseringen mellom gruppene.

Nye veier bygges – for noen

På en bro over en fire felts motorvei på Vestbredden står Yehuda Shaul. Han er israeler og jøde. Det blåser, er varmt og støvete. Han holder på hatten, og kartet.

Veien under ham er myntet på en spesiell gruppe bilister: Israelere som vil bo på okkupert land.

– Her bygges et veinett med motorveier og tunneler som om noen år vil gjøre det mulig for nybyggere langt inne på Vestbredden å pendle enkelt inn til Jerusalem og Tel Aviv. Vi snakker ikke om å bosette noen hundre nybyggere. Dette er i realiteten en annektering.

Den tidligere soldaten og aktivisten viser markeringer på det blafrende kartet. De røde strekene viser hvordan veinettet er i dag, og hvordan israelske myndigheter har planlagt at det skal bli om rundt 25 år.

Og veinettet går utenfor palestinske byer og flyktningleirer.

Vil leve i fred med naboen

Yehuda Shaul er en av mennene bak Breaking the Silence. Sammen med medsoldater grunnla han organisasjonen for å fortelle om hva de hadde vært med på og vitne til mens de avtjente verneplikten.

– Israelere visste ikke – og vet fremdeles lite – om hva som egentlig foregikk.

Han snakker om daglig trakassering og ydmykelse av palestinerne.

Nå jobber Shaul i en uavhengig tenketank han har stiftet: Ofek – The Israeli Center for Public Affairs. Den er «dedikert til å fremme en løsning på den israelsk-palestinske konflikten».

– Vår visjon inkluderer to demokratiske stater, som lever i fred side om side, sier han.

Er sekulær jøde – og sionist

Yehuda Shaul vokste opp i en ortodoks familie som ble ultraortodoks. I dag presenterer han seg selv som sekulær jøde – og sionist. Målet for den politiske sionismen er å skape et legalt og sikkert hjemsted for det jødiske folk i Eretz Israel; staten Israel.

Når Vårt Land spør Shaul om han finner grunn til å feire at Israel er blitt 75 år, har aktivisten raskt svaret der han står i det golde landskapet på Vestbredden:

– Fortellingen er ikke fullstendig før palestinerne også har uavhengighet, statsborgerskap og rettigheter.

Han mener Netanyahu-regjeringen prøver å overbevise om at Israels rett til å eksistere er lik Israels rett til å okkupere palestinerne til evig tid. Og at selvbestemmelse og rettigheter er kun for én gruppe mennesker i et land.

– Jeg tenker – som en israelsk jøde, sionist, en som mener jøder har en rett til selvbestemmelse, at denne politikken undergraver Israels moralske legitimitet og kredibilitet, og dermed også vår eksistens.

Om Israel sier han så:

– Jeg er glad jeg har et sted jeg kan kalle hjemme. Jeg er glad for at vi som et jødisk folk har et land hvor vi kan styre selv. Men jeg kommer ikke til å feire før mine palestinske naboer har de samme rettighetene.

«Det må koste for å endre»

Yehuda Shaul tror ikke man vil komme nærmere en løsning, før det koster for Israel.

– Går du rundt i Tel Aviv i dag, vil du merke at den vanlige israeler ikke tenker så mye på palestinerne. Deres situasjon påvirker dem ikke i hverdagen, sier Shaul.

Han synes det er synd, når hundretusener protesterer i gatene mot rettsreformen, uke etter uke. Engasjementet er skyhøyt, men tar ikke tak i det fundamentale problemet, mener han:

– Du kan ikke kreve demokrati bare for den jødiske befolkningen. Dessverre så ser ikke de aller, aller fleste som demonstrerer sammenhengen: Regjeringen og det israelske høyre vil fortsette å holde på okkupasjonen og bevege seg mot en annektering. Derfor vil de ha kontroll over rettssystemet.

Går du rundt i Tel Aviv i dag, vil du merke at den vanlige israeler ikke tenker så mye på palestinerene

—  Yehuda Shaul , leder i tenketanken The Israeli Center for Public Affairs

---

Palestina

• To områder, Gaza og Vestbredden.
• Gaza: Okkupert av Israel i 1967, i 2005 trakk Israel seg ut, 21 israelske bosettinger ble fraflyttet, området overlatt til palestinske selvstyremyndigheter (PA).
• To millioner innbyggere.
• Vestbredden: Okkupert av Israel i 1967, er delt i tre områder.
• A-områdene – 17,2 prosent: Styres av PA, med unntak av sikkerhet, vannressurser og grenser.
• B-områdene – 23,8 prosent: PA har det sivile ansvaret mens Israel har det militære ansvaret.
• C-områdene – 59 prosent: Israel har både sivil og militær administrasjon.
• Tre millioner innbyggere, inkludert 430.000 israelske bosettere.

---

Ultraortodokse må med

«Israels framtid ser mye ut som et besøk på busstasjonen i Jerusalem: Overfylt og veldig religiøs.» Slik har avisa Jerusalem Post beskrevet Israel framtid.

Statistikk og framskriving viser at beskrivelsen er presis: Om 30 år vil de ultraortodokse utgjøre en fjerdedel av Israels befolkning.

– Under David Ben-Gurions tid, da staten Israel ble grunnlagt, var det å kompromisse med de religiøse ikke så vanskelig – for de var så få. Det å få rett til statlig støtte for å studere hellige skrifter, utgjorde ikke så mye økonomisk for Israel, har Israel-kjenner og professor Hilde Henriksen Waage fortalt Vårt Land.

Nå er historien en helt annen.

De er unntatt fra militærtjeneste, og mennene studerer toraen og andre religiøse skrifter, mange av dem hele livet. I dag er det nesten 50.000 fulltidsstudenter ved ortodokse og ultraortodokse skoler, kalt jeshivaer.

Barna går på egne skoler. Mange i Israel ser på de ultraortodokse som snyltere, som ­lever på støtte fra staten. De bidrar ikke til fellesskapet.

I en under­søkelse i 2018 svarte­ hele 77 prosent av de spurte at spenningene mellom de sekulære og ultraortodokse­ jødene er den største konflikten i landet.

Flere må arbeide og betale skatt

På et kontor i Jerusalem sitter Gilad Malach. Han vokter det israelske demokratiet.

Malach er direktør for Ultra-Orthodox Society Program ved forskningssenteret Israel Democracy Institute (IDI). Han er helt klar: Integreringen av de ultraortodokse er helt avgjørende for landets framtid.

– Israel er i dag en av verdens mest utviklede stater. Fortsetter utviklingen, der de ultraortodokse blir flere, og bidrar lite, vil landets økonomi bli dårligere og spenningene mellom folk øke.

– Det er en uholdbar situasjon.

Flere må ta utdannelse, flere må arbeide, flere må betale skatt. Det er begrenset hvor lenge man kan holde smarttelefoner og internett helt unna denne gruppa, særlig den yngre generasjonen, lyder analysen. Ønsket om å komme seg ut av fattigdom, håper Gilad Malach vil være en driver til å bli en del av det israelske samfunnet.

Men både pisk og gulrot må brukes, mener han.

– Staten må kreve at ultraortodokse skoler må inkludere «sekulære» fag, som engelsk og matematikk.

Fortsetter utviklingen, der de ultraortodokse blir flere, og bidrar lite, vil landets økonomi bli dårligere og spenningene mellom folk øke

—  Gilad Malach, direktør Israel Democracy Institute

«Vi bodde her før Israel ble dannet»

Christina Abu Ram tilhører den andre sterkest voksende befolkningsgruppen i Israel. I folkeregisteret i Israel er hun ført inn som israelsk araber.

– Jeg er palestiner, forteller hun.

Akkurat som jødiske Noam Leo Raskin er Ram israelsk statsborger og har israelsk pass. Men, legger hun til, jeg er noe mer:

– En palestiner som lever under okkupasjonen. Men jeg kan og vil ikke gi fra meg det israelske passet. Det er det eneste dokumentet jeg har som garanterer meg at jeg kan bo i min hjemby. Det er absurd, vi bodde her før Israel ble dannet. Vår eksistens blir bare visket ut.

Flytter ikke fra hjembyen

Den nyutdannede psykologen jobber på et sykehus i hjembyen Haifa. For Christina Abu Ram er det viktig å bli i Israels tredje største by.

– Eksistens er motstand. Flytter vi, kommer det noen andre.

Hun vil ikke akseptere at noen skal få land bare fordi de er jøder.

– Det samme mener jeg om det var muslimer eller kristne. Hvis du tror på demokrati, så kan du ikke bare gi folk noe på grunn av religion. Det gir ikke mening.

Derfor kjemper hun og familien for å få tilbake huset bestefaren engang bodde i. Det ligger i bydelen Wadi Salib. Her bodde familien fram til de ble drevet fra gård og grunn i 1948.

Christina Abu Ram forteller at mange mener at hun, som har israelsk pass, er heldig:

– De sier: Du som er borger av Israel kan jo gjøre som du vil, leve som du vil, jobbe som du vil. Men det stemmer ikke. Det er en systematisk forskjellsbehandling. Jeg kaller det rasisme.

– Hvis jeg søker en jobb som en israeler også har søkt, vet jeg at de foretrekker henne foran meg.

«Har ingen ting å feire»

I gamlebyen i Jerusalem lever de side om side, jøder, muslimer og kristne. Men i hvert sitt kvarter

I det kristne kvarteret sitter muslimen Shaban Amer i godstolen, i døråpningen til den ene av de to butikkene han driver. Han selger alt turister egentlig ikke trenger, men likevel fyller opp poser og sekker med.

Israels 75 år føyser han bort med en hissig håndbevegelse.

– Den feiringen blir absolutt uten meg. Vi palestinere har ikke noe å feire.

Samtalen avbrytes, to amerikanere kikker inn i butikken vis-à-vis:

– Ser dere etter noe spesielt? spør selgeren Amer.

Svaret er ja, så de går sammen inn for å finne et sjal.

Etter at handelen er over setter Shaban Amer seg i godstolen igjen og plukker opp samtalen der den sluttet.

– I dag har Israel statsråder som sier at det verken finnes et Palestina eller et palestinsk folk, og som ønsker å innlemme Vestbredden, mitt land, i Israel.

Finansminister Bezalel Smotrich, en ytterliggående høyrepolitiker, sa i en tale i mars at «det finnes ikke noe slikt som et palestinsk folk».

– Jo, det gjør selvsagt det, men mange i Israel vil ikke se det, sier Shaban Amer.