Med motorsag gjennom barken og veden inn til kjernen

Hun har slitt seg gjennom både barken og veden for å ende opp i trerøttenes indre.

– Strevet er en viktig del av skapelsesprosessen. Det er ikke bare enkelt å komme inn til kjernen i hverken en bjørkerot eller et menneskesinn. Jeg leter etter karakter i en trerot som jeg ser etter det samme i et menneske, og jeg er ikke overrasket over å finne skrøpeligheter begge steder, sier kunstner Marianne Broch, som er full av begeistring for at hun får prege kirkerommet i Strømsø kirke i Drammen.

Trekuler og rester av trestammer møter deg allerede i inngangspartiet og fyller rommet helt frem til alterbordet der to kuler ligger tett inntil den åpne Bibelen.

Marianne Broch leter ikke etter den perfekte formen i installasjonene.

– Sårene og arrene kan være like vakre. Min inspirasjon hentes fra vår naturlige tilhørighet til det opprinnelige. Treet og røttene bærer med seg spor og sår etter hundrevis av år. Prisgitt naturkreftene er de blitt unike former som fascinerer meg sterkt, forteller hun.

---

Kjernen

• Kjernen – Installasjon er en utstilling av trearbeider av Marianne Broch som har stått i Strømsø kirke siden påske. Den vil være mulig å oppleve ut juni.
• Strømsø kirke er Drammen bys eldste kirke, og drives nå som et nyskapende kirkeprosjekt med stor takhøyde og rom for kultur- og kunstaktiviteter. Fra høsten blir Kirkelig dialogsenter i Drammen lokalisert ved Strømsø kirke.

---

Hun vil at verkene skal vise et samspill mellom det kreftene i naturen har skapt – og det mennesket kan tilføre av bearbeidelse og form. Prosessen starter med å slepe det tunge emnet ut fra fjellskogen og hjem. Den første motstanden kommer gjennom det fysiske strevet, og blir det første steget på hennes egen vandring mot det hun selv vil utforme.

Smerten følger oss og jeg vil gjerne la den slippe til i det skapende arbeidet mitt

—  Kunstner Marianne Broch

Motorsagen står for den første, grove utformingen. Så kommer vinkelsliper, kniv, øks, fil og rasp i bruk – før det ender opp med fint sandpapir for å gi den siste finishen. Det taktile er også viktig, det er fritt frem om folk vil berøre installasjonene.

– Jeg må bli kjent med treet. Hva har det å fortelle? Jeg sanser meg innover til kjernen og studerer årringer og vekstlinjer. Det vindskeive og skakke viser en historie, og jeg tar med meg mine merker fra egne livserfaringer når jeg utformer verkene, forteller hun.

[ Kirkeskatter venter på kyndige fagfolk ]

– Slik hvert liv er en vandring, starter hvert verks prosess med en vandring i vill og uberørt natur. Det jeg henter ut skaper rom for refleksjon og gir nye krefter. Det fysiske slitet blir også en frisone fra det kultiverte, sier Marianne Broch.

Marianne Broch har spikket stokker og samlet treemner fra hun var barn. Veien til å bli utøvende kunstner gikk gjennom keramikklære og finsk kunstskole, og aller viktigst var tiden hos skulptør Arne N. Vigeland. Etter år med figurativ skulptur, i høyst forskjellige materialer, ble det en periode med barn og familieliv. I godt voksen alder møtte hun Julio da Silva ved Det tverrfaglige kunstinstituttet i Bærum, noe som ga inspirasjon og ny retning.

[ 2000 fugler inntar Strømsø kirke ]

Ti år i Gudbrandsdalen skapte ytterligere nærhet til naturen.

– Årene ved Sjoaelva ga ny retning til livet mitt. Møtet med vedhogst og den gamle bondekulturen ga mening. Den forener nytte og estetikk på en naturlig og fin måte. Jeg har alltid likt å stable steinmurer – og en vedstabel kan ikke utformes uten tanke på estetikk, mener hun.

Å utforme tre og røtter ser hun på som en tidløs vandring i menneskets og treets tusenårige slektskap.

– Mot røttene, det opprinnelige og sanne, med synlige merker fra selve livet. Smerten følger oss og jeg vil gjerne la den slippe til i det skapende arbeidet mitt. Jeg ønsker at treets reise skal fortsette gjennom min bearbeidelse, sier kunstneren.

[ Kirke blir kunstskatt ]

Hun leter etter det værbitte og vindskeive i en trestubbe – og i møte med mennesker.

– Jeg leter etter sårbarheten i styrken – og styrken i det sårbare. I vår tilværelse er det mye løgn og urettferdighet som trekker det lengste strået, jeg vil bak all løgn og fasade og gir aldri opp jakten på det ekte, sier hun.

Hun presiserer at Kjernen ikke er en «kristen» utstilling. Men hun vil gjerne støtte opp om det kontemplative i rommet.

– Det er en åndelighet i kirkerommet, og jeg kan godt takke Gud for at jeg får anledning til å spille på lag med kirkerommet – det så jeg på som en nesten uoppnåelig drøm. Jeg søker noe rent og egentlig, og hvis den knudrete og vrengte fjellveden kan skape en refleksjon eller åpne for nye spørsmål hos kirkegjengerne, blir jeg rørt over at mine trekuler gjør noe i det hellige rommet, sier Marianne Broch.

Sokneprest Karoline Faber har brukt installasjonene i flere prekener. Det er takknemlig å reflektere over det som er litt «feil» i et kirkerom.

– Kreftene som virker i treet lar seg lett koble til både godt og vondt, og Marianne Broch finner frem til det vakre i det skakke og vanskelige. Kunsten gir anledning til dialog om tro og tvil, og om livet selv. Vi ville ha utstillingen inn i rommet til påsken, fordi verkene peker mot kjernen i det kristne menneskesynet, og bærer i seg noe av påskens lidelse. Det kan minne oss om at vi kan finne styrke når lidelsen er størst og vi føler oss som svakest, tenker Karoline Faber og mener installasjonene treffer godt i forhold til intensjonene i kirkens kultursatsing.

Installasjonen kan minne oss om at vi kan finne styrke når lidelsen er størst og vi føler oss som svakest

—  Prest i Strømsø kirke Karoline Faber