Først ville hun bli. Men da truslene kom, skjønte hun at hun måtte flykte.
Farzana Elham Kochai var parlamentsmedlem i Afghanistan, som 29-åring var hun den yngste i Wolesi Jirga, Afghanistans nasjonalforsamling. Hun representerer nomadefolket kochi.
Kochai har jobbet for jenters og kvinners rettigheter i flere år, og snakket høyt og offentlig om å fordømme vold mot jenter.
Nå bor Kochai i Vestnes, nær Molde, med med en bror, søster og hennes tre barn. Resten av familien er i Canada. Hun er i trygghet i Norge, men skulle ønske hun hadde moren hos seg.
Hun er så bekymret for situasjonen i hjemlandet, at hun må ta flere pauser når hun forteller. Kochai ønsker å fortsette og jobbe fra Norge.
Ble truet av Taliban
– Millioner av kvinner kunne ikke dra fra Afghanistan. Det er dem jeg kjemper for. Jeg vil jobbe for folket som er gisler for Taliban. Vi må gi dem håp. Noen må komme med håp, og være en stemme for de stemmeløse i en mørk tid.
De stemmeløse kan være kvinner som ikke lenger kan jobbe og forsørge seg selv og sine barn, men blir tvunget tilbake til voldelige menn for å overleve. Krisesentre og trygge steder for kvinner ble borte da Taliban ble herrer i Afghanistan.
Da Taliban tok makten i august i fjor, måtte Kochai og familien flytte fra huset i Kabul. Hun var den første kvinnen som ble intervjuet på afghansk fjernsyn etter at Taliban tok over. Hun sa hva hun mente og hva Taliban burde gjøre. Kochai ble også intervjuet av internasjonale medier, hvor den profilerte politikeren uttalte seg kritisk til Taliban og sa tydelig hvor bekymret hun var for fremtiden.
Da ble vaktholdet, sjåfører og våpen tatt fra henne og familien. De var uten beskyttelse, og det var farlig. Så kom truslene – på telefon og på sosiale medier. Taliban-representanter banket på døra i leilighetskomplekset de hadde flyttet til, som egentlig var hemmelig adresse. Representantene kom med dårlig skjulte trusler, og sa at de hadde levd med demokrati i 20 år og at det nok vil ta tid å komme tilbake.
Blir med på 8. mars-feiring
– Jeg opplevde å være i livsfare, sier hun.
En måned etter maktovertagelsen fikk hun og familien hjelp av blant annet norske kontakter til å flykte.
Tirsdag 8. mars er hun i Oslo sammen med Nargis Nehan, Harrer Hashim og Eman Ghazniwal, Huma Sadat og Shahgul Rezayee. Alle kom til Norge fra Afghanistan, og er bosatt over hele landet.
De er politikere, kvinneaktivister og menneskerettighetsforsvarere i hjemlandet. De var og er viktige stemmer i Afghanistan. Nå jobber flere for at de skal kunne fortsette arbeidet fra Norge.
– Jeg er takknemlig for å få komme til Norge. Nå går jeg på norskkurs og hjelper min søster med barna. Men jeg vil gjerne gjøre mye mer, og leter etter andre måter å bidra på, sier Farzana Elham Kochai.
– Skjønte ikke hvor modige foreldrene mine var
To modige foreldre er grunnen til at hun og søstrene fikk utdanning. Hun forsto ikke hvor modige foreldrene var, som ofret mye for at jentene deres skulle gå på skole, forteller hun. Noe som var uaktuelt da Taliban styrte forrige gang. Guttene ble sendt på religiøse skoler, jentene var hjemme.
Muligheten kom likevel, tilfeldig og paradoksalt nok gjennom en lokal Taliban-leder. Han ville nemlig at hans egne døtre skulle få gå på skole, og hyret en privat, kvinnelig lærer. Noen andre jenter – blant dem Farzana og søsteren, fikk henge seg på i undervisningen.
[ Åpner for tvangsreturer til Afghanistan ]
Blåste i kritikken
Foreldrene fikk kritikk av slektninger og folk i byen. Onkler kom og sa: Dere må ta jentene ut av skolen. Da foreldrene mine sa nei, snudde de ryggen til dem.
– Moren min kunne ikke være sammen med kvinnene i byen, hun fikk så mye motstand for at vi ikke var hjemme og hjalp henne i huset, forteller hun.
Men foreldrene sto på sitt, det var aldri aktuelt å ta jentene ut av skolen, som etter hvert åpnet igjen.
Farzana Kochai tok 12 års skolegang på syv år.
Kochai har vært aktivist og forkjemper for kvinner i ti år. Hun sier hun har vokst opp med demokratiseringen av landet. På veien har hun fått kursing og støtte av internasjonale organisasjoner. Å styrke kvinners posisjon har vært en viktig del av det internasjonale arbeidet i Afghanistan. Derfor blir Kochai oppgitt når folk mener det er kastet bort milliarder i Afghanistan til ingen nytte.
Men det har nyttet, sier Farzana Kochai. Det er kvinner i business, politikk og helse.
– Når jeg ser på meg selv, er jeg på en måte et symbol på hva vesten har investert i, sier hun, som valgte å gå inn i politikken og kjempe for en plass i parlamentsvalget i 2018. Hun ble kandidat for nomadefolket kochiene, ti plasser i parlamentet er forbeholdt denne gruppa, og tre skal være kvinner.
Under parlamentsvalget i 2018 var det 400 kvinnelige kandidater som kjempet om 68 plasser, som var reservert for kvinner.
Det er rundt tre millioner registrerte kvinnelige velgere.
– Må snakke med Taliban
– De var ikke akkurat vant til en kvinne, enda mindre en ung, ugift kvinne. Jeg ville drive valgkamp i avsidesliggende områder. Det gjorde ikke de fleste andre kandidatene. De måtte se meg og se at jeg eksisterte, sier hun og forteller om valgkampmøter i byen Spin Boldak. Det var svært risikabelt. Samlet det seg for mange folk, ville amerikanske soldater tro det var Taliban og angripe. De risikerte også at Taliban angrep. Derfor hadde de møtet i en kjeller, og folk kom til møtet i små puljer gjennom hele dagen.
Farzana Kochai ble valgt. En av hennes motkandidater var aldri synlig, det var ektemannen som stilte opp på valgkampmøter. Han forsto ikke problemet; det var jo han de skulle snakke med, selv om det var kona som sto på valgseddelen.
Kochai mener det var riktig av norske myndigheter å snakke med Taliban. Hun mener det var tre muligheter: Ignorere, kjempe eller akseptere.
– Kan vi kjempe mot Taliban? Det har vi prøvde i to tiår. Vi har mistet så mange liv. Hver familie har tapt to eller tre unge menn. Vi er så lei. Å ignorere er umulig. Det eneste som hjelper er å akseptere og snakke med dem. Jeg hater Taliban, men det er ikke noe annet alternativ enn å snakke med dem, sier hun.
[ De leter etter familiene til to barn som kom alene til Norge ]
Den økonomiske byrden er enorm
Kochai forteller om en venninne med fire døtre. Hun er lærer og jobbet i en NGO som støttet kvinner. Brått forsvant inntektene da Taliban overtok. Da den 18 måneder gamle datteren ble syk, hadde moren ikke penger til lege. Barnet døde.
På et døgn mistet 100.000 mennesker jobbene sine. Så ble det enda flere. Dette er også en del av bildet: Den økonomiske byrden er så enorm, forteller Kochai og legger til:
– Når kvinner ikke får jobbe og gå på skole, handler det om mer enn rettigheter, det handler om overlevelse. Kvinner i Afghanistan har hatt et stort ansvar for å forsørge sin familie.
[ Frykter for kvinneaktivistenes sikkerhet: – De kan bli drept ]
Farzana Kochai sier hun tar det personlig.
– Jeg har vært økonomisk ansvarlig for en familie på 20. Når livsgrunnlaget faller bort over natten, er det kritisk. Barn dør.
Denne historien er en av grunnene til at Farzana må fortsette. For venninnen og alle andre i samme situasjon. De som ikke har mat, jobb, trygghet og betaler prisen for Taliban-regimets politikk. Og for barna. Barna er det viktigste. Hun forteller om nevøen hun bor sammen med i Norge. Når han hører en skarp lyd, skvetter han og spør:
– Er det Taliban som lager den lyden?
