Lå søvnløs i tre netter i frykt for netthets: – Ble beskyttet av hudfargen min

«Vi er blitt et land jeg ikke lenger klarer å være stolt av», sa spoken word-artisten Sofie Frost med innlevelse og følelse fra scenen torsdag kveld, og det foran hele Norge under minnekonserten for 22. juli i Oslo Spektrum.

Hun var redd for å si det, men gjorde det likevel.

– Jeg sov ikke på tre dager før den opptredenen. Jeg var så redd for å få mye hat etterpå.

[ – Viktig å tenke mangfold ved minnemarkeringer ]

Beskyttet av hudfargen

Slik har det imidlertid ikke blitt. Hun har ikke fått noe som helst negativ respons etter fremføringen av «Jeg skal krige».

Det er hun selvsagt sjeleglad for, for det lille hun har blitt utsatt for før har gjort noe med henne. Det får først og fremst Frost til å tenke på alle de som har hets rettet mot seg på daglig basis, og som derfor frykter for å ytre seg i offentligheten.

– Jeg har aldri følt på noe særlig hat eller hets selv. Jeg blir veldig godt beskyttet av hudfargen min, sier hun og fortsetter:

– Hvis en melaninrik person hadde stått og sagt at «jeg ikke er stolt over landet mitt», hadde det vært en helt annen stemning. Det er åpenbart. De ville fått mye dritt av å si akkurat de samme tingene jeg sa, bare i kraft av hvem de er.

Hvis en melaninrik person hadde sagt «jeg ikke er stolt over landet mitt», hadde det vært en helt annen stemning

—  Sofie Frost, slampoet

Var stolt over Norge etter 22. juli

Diktet «Jeg skal krige» åpner med bomben som går av i Oslo, om tryggheten som blir borte, ordenes og kunstens maktesløshet i møte med én manns vold – og fortsetter med at hatet lever i beste velgående, at det ikke døde der og da. Måten det har fått lov til å vokse i skyggene, skremmer henne. Måten det har tredd mer og mer inn i offentlighetens lyse korridorer, skremmer henne mer.

Det er derfor hun i diktet sier hun er reddere i dag enn hun var for 10 år siden da angrepet skjedde og hun sto i glassregnet.

– Hvorfor er du ikke stolt over landet ditt lenger?

– Jeg er veldig glad i landet mitt. Jeg er glad jeg er født og oppvokst her, og er bevisst mitt privilegium.

Problemet er snarere at vi er på vei i en skummel retning, mener hun. En negativ vending har vært i emning lenge og er det fortsatt. Ytringsrommet er blitt smalere.

– Jeg var så stolt av Norge etter 22. juli, fordi vi tok kjærlighetens vei.

Men etter dette dro hun til London, var der i tre år, og da hun kom tilbake var noe annerledes. Landet hadde endret seg.

– Trollene som skulle ut i lyset, de hadde ikke sprukket. De var blitt justisministre.

– Trollene som skulle ut i lyset, de hadde ikke sprukket. De var blitt justisministre

—  Sofie Frost, slampoet

[ Se alle 22. juli-markeringene her ]

Nordisk mester

Sofie Frost har lang fartstid som spoken word-artist og slampoet. Hun er også godt merittert, med gullmedalje fra et nordisk mesterskap og bronsemedalje fra et europamesterskap.

Men kunstformen hun bedriver stadig ukjent for mange. Den er under utvikling i Norge og har fått mer og mer fotfeste. I Oslo er det fire-fem kvelder i uka dedikert til slampoesi og spoken word.

– Det er et voksende miljø, sier hun og forsøker å klarne opp i hva spoken word og slampoesi faktisk er, og hva som er forskjellen.

– Det jeg gjorde under minnekonserten var spoken word. Noen kaller det slampoesi, men det er kun når man konkurrer, forklarer hun.

Det er det ikke alle som er klar over.

– Det er flere som har skrevet «flott appell» til meg. Det er til og med noen som kalte det et kåseri, sier hun og ler, men det er det altså ikke.