Planen
Jeg hadde en plan. Jeg skulle bli som Bajas. Katta til venninna mi. Min venninne synes jeg feilprioriterte. Og ja. Jeg sa ja til altfor mye som i bunn og grunn ikke betydde noe for meg ofte basert på skyld og dårlig samvittighet.
2020 skulle bli en restart. Året for prioriteringer. Og året for det som gir energi. Hun mente det var på tide å ikle seg onepiecen og roe meg ned på katters vis. Og jeg visste det jo da jeg i slutten av desember 2019 lå med betennelse i hele kroppen at min venninne med den late katta Bajas hadde helt rett.
Jeg hadde kommet over kjærlighetssorgkneika og hadde gitt bånn gass og ville bare leve livet til det fulle. Min venninne kunne fortelle meg at Bajas ligger i vinduskarmen og glor. Bajas sover på sofaen. Bajas gidder ikke å stresse. Oversatt fra katt til menneske blir dette da: Hannah ligger i vinduskarmen og glor. Hannah sover på sofaen. Hannah gidder ikke å stresse.
Akkurat som supermann får krefter av sola, får jeg krefter av å være ute blant folk. Jeg elsker det sosiale livet og passer dårlig i åpent landskap på kontoret. Jeg ler høyt. Jeg er særs dårlig på å være stille. Det var nok ikke tilfeldig at jeg havnet på kontoret rett ved kaffetrakteren da jeg begynte i ny jobb. Arbeidsoppgaver, dilemmaer vi står i og diverse problemstillinger har blitt løst der. Jeg har sjelden lukka dør og er alltid klar for en prat.
Og da ble kontrasten veldig stor når lederen min kom inn på seksjonsmøtet 12. mars i fjor, ba oss om å pakke sammen og ikke komme tilbake før vi fikk beskjed om det. Jeg trodde ikke helt på henne. Selv om jeg skjønte at det var sant. Jeg trodde ikke på broren min heller da han med stort alvor sa at dette var en pandemi. Ikke en epidemi. Jeg syns de overdrev.
Men de fikk rett. Og at Bajas-livet skulle komme i form av en pandemi. Det var nesten ikke til å fatte.
Hjemme er fire vegger med trygghet. Fire vegger med her-gjør-jeg-som-jeg-vil. Danser i stua om jeg vil, ser på Netflix en hel dag om jeg vil, inviterer folk hjem om jeg vil. Veggene som henter meg inn og løfter energien for nye kryptoniske sprell der ute i verden. Men hva da når de fire veggene brøler til deg hver dag? I ett år. Litt Bajas er bra. Men jeg vil ikke være fulltidsBajas mer. FulltidsBajas kan ta seg en pille. FulltidsBajas er ikke kul.
...
Jeg har det som jeg pleier
Når jeg spurte mormor hvordan hun hadde det, så svarte hun omtrent alltid: Jeg har det som jeg pleier. Hun sa det med letthet. Med hodet litt på skakke. Det lå aldri noe annet i ordene. Bare akkurat dette. Som jeg pleier.
Selv om ordene aldri kom ladet ut fra hennes munn, så kunne jeg irritere meg over det svaret. For hva betyr det. Å ha det som man pleier. For meg vitnet det om noe stillestående. Lunka. 37 grader. Aldri på kokepunktet. Og jeg godtok jo det. Spurte henne aldri om å beskrive hvordan en `ha det som jeg pleier´-dag ser ut. Jeg trodde bare aldri jeg skulle bruke den setningen selv sånn cirka 10 år seinere.
…
I samme båt
Min etiopiske bror ringer meg. Fra Addis Abeba. Han er bekymra og lurer på hvordan det går med meg? Jeg overhører det han sier og spør bekymra hvordan de har det.
Han ler. Du spør hvordan vi har det. Det er deg vi er bekymra for. Bekymra for meg? Det var da jeg som var bekymra for dem. Hvordan skulle de klare seg. 100 mill. mennesker og altfor få sykehus.
Ha. Sier han. Nå er vi i samme båt. Det er ingen forskjell på oss to nå.
Og han er fornøyd. Nesten lykkelig gjennom telefonlinja. Han ler. Høyt. Som om de ikke takler kriser hver dag. Som om ikke de vet hva de må gjøre.
Det er du min søster som har et problem nå. Det strømlinjeformede livet ditt i Norge kommer ikke til å hjelpe deg. Og har jeg ikke alltid sagt at du må skaffe deg en flokk. Nå er du aleine. Men du vet hva du har å gjøre. Bare be. Og håp på det beste.
…
Skam
Stillestående indre kaos.
Skam
Over å føle at jeg ikke har det bra
I verdens rikeste land
Skam over å ikke klare trening på nett
Skam over å bo aleine
Skam over å bo trangt
Skam over ikke å ha barn.
Skam over å være singel.
Skam over å klage når jeg tross alt har fast jobb. Kom igjen. Skjerp deg.
Skam over at jeg plutselig sammenligner meg med andres måter å takle pandemien på.
For jeg kommer aldri oppreist ut av en sammenligning.
Aldri. Jeg vet det. Allikevel
Tur
Natur
Lys
Luft
Jada. Fint det. Men det går ann å være ensom i skauen også.
...
VI
“Det heiter ikkje: EG no lenger. sier Erna.
Heretter heiter det: VI. sier Erna
Og siterer det kjente diktet «Tung tids tale» av Halldis Moren Vesaas på sin første pandemipressekonferanse.
Hmm, tenker jeg
Hvem er vi? Hvem rommer dette vi?
...
Pandemi vs katastrofe
Rasismen tar ikke pause i en pandemi.
Den blir bare mer synlig.
Black lives matter.
Et drap.
Et kne.
08.46
Hvor er alle mine hvite venner.
Finnes det rasisme i Norge?
Har du opplevd hverdagsrasisme?
Stovner har skylda. Eller var det Bjerke?
Innvandrerne har skylda uansett
Kan alle som ikke har hvit hud være så snill å reise seg
Black lives matter
Et drap.
Et kne.
08.46
…
Oppdagelsen
Jeg kom i fare for å legge ut en post på sosiale medier der jeg ba alle mine introverte venner om å vise omsorg for de ekstroverte i denne harde tiden.
Det skulle jeg aldri ha gjort. For ikke visste jeg at jeg la huet på hoggestabben klar for å bli halshugd. Av de introverte.
– Jasså. Og hvor var du da jeg satt i kroken aleine på fest
– Skjerp deg. Kan du ikke bare skrive den boka du alltid har snakka om
– Dere er alltid vinnerne. På jobbintervju, i fellesskapet. Dere applauderes for ingenting
– Det er du som skal kjenne etter. Hvordan det føles å ikke bli sett og hørt
– Det er ikke synd på deg. Dette har du godt av. Mindfulness. Glo i veggen. Ikke alltid være episenteret av attraksjon.
– De introvertes tid har kommet. Endelig.
– For min egen del elsker jeg dette her.
– Jeg kan ikke tenke meg noe mer urettferdig enn å gi ekstroverte oppmerksomhet.
Urettferdig. Urettferdig.
Mission not accomplished!
...
Heia deg
Den indre motivatoren var høy i starten. Våkn opp. En ny dag er her. Du er frisk. Hurra for deg.
Hold på rutinene.
Spis frokost, gå tur, ta en skikkelig Teams-pause.
Jada. Dette går bra. Kom igjen. Heia deg.
Et år senere:
Den indre motivatoren hvisker stille fra dypet av sjelen. Et klynk. På vei inn i koma.
...
[ Sumaya Jirde Ali skriver helende poesi med rystende språklige bilder ]
Quo Vadis
Alle disse dagene som kom og gikk ikke visste jeg at det skulle bli de samme dagene som kom og gikk.
Er det mandag.
Igjen?
...
---
Hanna Wozene Kvam (48)
Hannah Wozene Kvam (48) er slampoet og rådgiver. I 1999 var hun med å etablere artistkollektivet Queendom. Hun har jobbet for Kirkens Bymisjon og er i dag rådgiver for mangfold ved fylkesrådleders kontor i Viken fylkeskommune.
---
