For fem år siden var fake news et nærmest ukjent begrep.
For ti år siden ga uttrykket mainstream media liten mening.
En viss medieforakt fantes selvfølgelig også den gang Bush junior og senior var presidenter i USA, men ikke slik som nå. De siste årene er tilliten til mediene blitt nesten like lav som tilliten til politikerne. Jeg tror vi har en del av skylda selv.
Vi blir ikke sett på som objektive.
Irritert og flau
Siden mars har jeg sett mye mer på amerikanske tv-kanaler enn vanlig. Det skyldes både pandemien som herjer og presidentvalget som var.
Kveld etter kveld er jeg blitt irritert og flau over å se hvordan de såkalte nyhetsankerne opptrer når de intervjuer folk.
Jeg har knapt sett ett eneste åpent spørsmål.
I stedet har jeg sett medieverdenens mest berømte journalister møte sine intervjuobjekter med påstander de vil ha kommentarer til. Hvis de en sjelden gang stiller et spørsmål, er det som regel på slutten av en lang regle med premisser som intervjuobjektet må ta avstand fra.
Dette gjelder både Trump-vennlige Fox og Trump-kritiske CNN – og kanalene som ligger i landskapet i mellom.
• LES MER: Driver Facebook og Twitter sensur?
Første bud
Noe av det viktigste jeg lærte den gangen jeg studerte journalistikk, var fagets første bud:
«Nyheten er hellig, kommentaren er fri».
Vi ble opplært til et skarpt skille mellom den objektive nyhetsrapporteringen og den subjektive meningsjournalistikken.
Hvis disse to genrene ble sauset sammen, ville vi miste tilliten hos våre lesere, lærte vi.
Jeg tror dette i stor grad har skjedd i USA. Og det er ikke fritt for at vi ser tendenser også i Norge. Mange mennesker tror at de store mediene har en agenda. Derfor føler de seg usikre på om de kan stole på det som kommer fram.
Fulle tenåringer
Mediene skriver mye om polariseringen av samfunnet, både i USA og Norge. Vi skriver mindre om hvordan vi selv bidrar til det.
Uenighet, debatt og polarisering har alltid vært godt mediestoff. Det ville vært en unnlatelsesynd om mediene glattet over i stedet for å beskrive virkeligheten.
Men når det deskriptive ikke skilles tydelig fra det normative, blir budbringeren omgjort til en aktør. På amerikansk tv skjer sammenblandingen helt åpenlyst, ofte under dekke av å være nyhetsjournalistikk. I Norge foregår meningproduksjonen fortsatt som oftest der den skal skje, i lederartikler og kommentarer.
Det såkalte kommentariatet har likevel fått et gradvis dårligere ry. I samme periode som norske aviser har stengt av kommentarfeltene under sine egne kommentarer, så har mange brukere valgt å svare med samme mynt. De stenger av.
Paradokset er at mange av dem har gått videre til alternative medier som ikke driver med noe annet enn meningsjournalistikk. Med tanke på objektivitet er de som fulle tenåringer som kritiserer foreldrene sine for å ta seg et glass vin.
• LES MER: Derfor er det alvorlig å kalle pressen en folkefiende
Belærende og arrogant
Jeg gjorde et eksperiment tidligere i år: Jeg bladde gjennom alle de største avisene i Norge i løpet av en uke for å se på ett enkelt element:
Hvordan er kommentatorene avbildet i sine bylines? En byline er altså den lille vignetten (den er blitt temmelig stor etter hvert) som viser med navn og bilde hvem som har skrevet artikkelen.
Jeg ble sjokkert over å finne over 20 eksempler på kommentatorer, både innen politikk, sport og kultur, som møter sine lesere med armene i kors. Dette skal altså være samfunnets beste på kommunikasjon?
Man trenger ikke være ekspert på kroppsspråk for å forstå hvilket signal denne posituren sender. Med armene i kors er man i forsvarsposisjon, man har lukket seg. Når man snakker fra en slik posisjon skal det godt gjøres å ikke bli oppfattet som belærende og arrogant.
• LES MER: Trump ser på seg selv som en løve i jungelen
Klare å lytte
Opprøret mot eliten og de store mediene er en viktig forklaring på populismens frammarsj i mange land, ikonifisert ved Donald Trump.
Det virker ikke som om vi i gammelmediene helt har tatt inn over oss at noe av kritikken faktisk traff. Skal vi klare å hegne om verdier som ytringsfrihet, demokrati, åpenhet og innsyn, må vi vise tydelig at vi respekterer den hellige grensen mellom nyheter og kommentarer.
I tillegg tror jeg vi får tillit ved å opptre med oppriktig nysgjerrighet i møte med kilder, sånn at kildene ikke føler at vi har en forhåndsbestemt agenda. Få mennesker klarer å lytte uten å evaluere og bedømme. Likevel er det hva vi bør tilstrebe.
Ydmykhet
Jeg tror også at vi som skriver kommentarer – meg selv inkludert – vil tjene på å være mer ydmyke og nyanserte når vi mener noe.
Dette selv om skråsikkerhet ofte er underholdende, klikkvennlig og gir applaus fra den ene halvparten av et polarisert publikum.
