Ole Fredrik Norbye
Høgskolelektor i musikk ved NLA Høgskolen
Maren Gundtvedt skriver viktige tanker om fremtiden i norsk kantorutdanning i Vårt Land 21.10. Hun peker på at dagens kantorutdanning ikke gjenspeiler virkelighet organister møter etter endt utdannelse. Videre stiller hun spørsmål ved om kirken skal fremme «lavkultur» eller «høykultur». På det første punktet er jeg enig. På det andre punktet mener jeg kritikken treffer feil.
Musikere trenger lederkompetanse
Det er sentralt at en utdanning forbereder studentene på det som venter dem i arbeidslivet. Musikkmiljøet ved NLA Staffeldtsgate har i 50 år utdannet kirkemusikere. Noen har blitt kantorer og andre har endt opp i musikerstillinger i misjonsorganisasjoner og frikirker. På vårt kantorprogram får studentene nødvendig kompetanse til å spille liturgisk musikk på orgel, lede kor og arrangere koralsats. Men de lærer også å akkompagnere sanger på gehør, mestre ulike rytmiske stilarter og tilpasse sin rolle i samspill. Nettopp fordi dette er kompetanse som trengs i menighetene.
Gundtvedt frykter at kantorer skal bli redusert til DJ'er som skal måtte «bite i det sure eplet» og finne seg i hva som helst av musikk. For å møte dette gir vi våre studenter ulike ledelsesfag slik at de kan være en tydelig stemme i møte med ulike interessenter i menighetens arbeid. Dette er noe man tradisjonelt ikke lærer på en kantorutdanning, men som er svært viktig kompetanse for morgendagens kirkemusikere.
Pop er ikke lavkultur
NLA samarbeider med det fantastiske fagmiljøet ved Norges Musikkhøgskole for å lære deres orgelstudenter rytmisk samspill. Vi har også arrangert videreutdanningskurs sammen med Kirkerådet for organister som ønsker rytmisk kompetanse. Det å samarbeide på tvers av det klassiske og rytmiske miljøet tror vi er fremtiden for norsk kantorutdanning. Vi trenger kompetanse på begge områdene, men er avhengig av gjensidig respekt for fagfeltene.
En av fordommene vi ofte møter er oppfatningen som også Gundtvedt fremmer; at en organist som må spille poplåter er som at en «kokk ikke blir bedt om annet enn å smøre brødskiver etter endt utdannelse.» Det å spille rytmisk musikk er ikke som å smøre brødskiver. Det handler ikke om lavkultur eller høykultur. Rytmisk musikk er et håndverk som krever andre ferdigheter enn det å spille Buxtehude eller Bach. En bedre sammenligning ville være at en kokk som har spesialisert seg på det franske kjøkken skulle åpne sushiresturant. En japansk sushikokk bruker normalt fem år på å lære seg å koke ris. Det sier seg selv at det handler om andre ferdigheter enn det Eivind Hellstrøm bedriver.
Sushi og bouillabaisse
På samme måte er det med musikken i kirka. Ulik musikk krever ulik kompetanse. Det kan godt hende at kirka bør stramme inn hva de tillater av musikk, slik Gundtvedt antyder. Men det er annen debatt. Det må uansett sørges for at musikerne som skal spille musikken har den nødvendige kompetansen.
NLA ønsker å utdanne kirkemusikere som kan løfte fram sanger om Jesus - uavhengig om det er Bach eller Hillsong som har skrevet melodien. Vi ønsker bevisste musikere som ringer en kyndig kollega dersom brudeparet vil ha et heftig Bach-stykke som inngangsmarsj dersom de ser at dette er noe de selv ikke fikser. Vi håper også at hvis brudeparet ønsker en popballade så er det også kompetanse i kollegiet til å levere dette på en overbevisende måte fra flygelet slik at man slipper å radbrekke Ed Sheeran og Shania Twain fra orgelkrakken.
Vi trenger både sushi og bouillabaisse på kirkens meny. Dette må vi som utdanning ta på alvor og sørge for at vi leverer kvalitet i alle ledd. Guntvedt spør om det er et problem i utdanningen av organister. Vi velger heller å se på mulighetene!
LES FLERE SAKER I KIRKEMUSIKK-DEBATTEN:
• Magne Harry Draagen: «Det holdes for mange kirkekonserter. Det lider gudstjenestelivet under»
---
Fakta:
---