02 December 2020



Nyheter

75-åring med aldersproblemer

På FN-dagen lørdag 24. oktober er det 75 år siden traktaten for den nyfødte verdensorganisasjonen trådte i kraft. Den beste gaven til en presset jubilant blir trolig ettersendt 3. november.

Vertskapsnasjonen for FN-hovedkvarter, USA, nærmer seg slutten på en valgkamp som har framstått som et demokratisk bunnpunkt i den mektige nasjonens historie. Så ille har det vært, at avisen New York Times i helgen karakteriserte president Donald Trumps kampanje for gjenvalg som «den største trusselen mot det amerikanske demokratiet siden 2. verdenskrig».

Dagens amerikanske president framstår dermed som en nattsvart kontrast til en forgjenger som ble avgjørende for opprettelsen av FN, president Franklin D. Roosevelt, som i januar 1942 tok i bruk begrepet «Forente Nasjoner» for første gang. De påfølgende årene skulle USA, sammen med Sovjetunionen, bidra avgjørende til å knekke nazi-Tysklands framrykkende krigsmaskin.

90 millioner dødsofre

Da FN ble etablert i ruinene etter verdenskrigen, hadde verden gjennomlevd sin mest dødelige epoke noen gang. I løpet av drøye 30 år var det utkjempet to verdenskriger, med nærmere 90 millioner dødsofre. Hovedoppgaven til FNs første generalsekretær, Arbeiderpartiets tidligere utenriksminister Trygve Lie, ble derfor å lede FNs bestrebelser på å forhindre en apokalyptisk krig i framtiden.

75 år senere er det på mange måter dystre perspektiver for verden som er mest framtredende, med voksende nasjonalisme og svekket interesse for internasjonalt samarbeid. Parallelt pågår en brennende natur- og klimakrise, som blant annet bidrar til økende sult, og et større antall mennesker på flukt fra konfliktområder enn noen gang siden 2. verdenskrig.

Altfor lenge har verdenssamfunnet dessuten vært ute av stand til å få slutt på mangeårige kriger i Syria og Jemen, samtidig som det herjer en ideologisk og økonomisk stillingskrig mellom USA, Kina og Russland, verdens tre fremste militærmakter.

Stor framgang på mange felt

Mot et slikt mørkt bakteppe er det grunn til å minne om at vi faktisk har unngått verdenskriger og kjernefysiske kriger etter at FN ble etablert i 1945. FN har stått sentralt i fredsbestrebelser, ikke bare ved at fiendtlige stormakter tross alt har sittet sammen i Sikkerhetsrådet, men også gjennom å opprette tallrike fredsstyrker med blå hjelmer.

Det har vært trekvart århundre med raskere økonomisk vekst enn noen gang tidligere i verdenshistorien, med enorme forbedringer i levekår og global helse. Fattigdom er utryddet i stort tempo, grunnleggende menneskerettigheter er blitt bredt anerkjent, demokrati har vunnet fram i nesten hele verden, og likestillingen har tatt store steg – både for kvinner og for mange minoriteter.

Dette er på langt nær FNs fortjeneste alene, men verdensorganisasjonen har utvilsomt spilt en betydelig rolle som pådriver i disse sakene. Det er symptomatisk at FNs bærekraftsmål for utvikling er de klart mest ambisiøse vi har, både for å bedre klodens helsetilstand og velferden og verdigheten til verdens fattigste.

Stivbeint FN trenger reform

75 år etter at FN-erklæringen ble vedtatt av 50 land – som nå har vokst til 193 medlemsland – er spørsmålet om verdensorganisasjonen fortsatt er relevant for å løse globale utfordringer. Kritikere peker på at FN har bygget opp et enormt og i mange tilfeller stivbeint byråkrati, med tallrike eksempler på pengesløsing, korrupsjon og endog seksuelle overgrep begått av folk i FN-tjeneste.

Ikke minst er vestlig dominans i det mektige Sikkerhetsrådet et vedvarende problem. Mens gamle storheter som Storbritannia og Frankrike tviholder på sine faste plasser blant de fem vetomaktene, er det aldri blitt åpnet for fast sete til store og viktige land som India, Brasil, Sør-Afrika, Tyskland eller Japan.

Dette er relevant kritikk, og kan ikke bare avfeies med at FN ikke er bedre enn medlemslandene tillater. Reformarbeid i FN har vist seg å være seige prosesser, bremset av mektige stater og deres særinteresser. FN framstår derfor som langt mindre kapabel til endring enn 75-årsjubilanten må være for å beholde og styrke sin relevans.

Truende og nærsynt nasjonalisme

Med land som USA, Brasil og Russland i spissen, synes multilateralt samarbeid i 2020 å være på vikende front. Snarere enn å fremme viljen til samarbeid, har mange land benyttet koronapandemien til å vende seg innover og snakke ned behovet for solidarisk global innsats.

Det er dramatisk hvis en slik nærsynt nasjonalisme får feste seg, i en tid der mye av den framgangen verden har sett de siste 75 årene, er under sterkt press. Vi vet ennå ikke utfallet av koronapandemien, men skadevirkningene vil bli langvarige, med urovekkende tendenser til økt ulikhet, flere fattige og mer sult.

Presidentskifte som jubileumsgave?

Et effektivt FN trengs derfor mer enn noen gang, og kanskje kommer et symbolsk og politisk viktig vendepunkt tirsdag 3. november. Da tyder det meste på at amerikanske velgere vender ryggen til sin sittende president, som mer enn noen andre har bidratt til å undergrave FNs rolle for å sikre fred og utvikling på en sårbar klode.

Valgseier til den sterke FN-støttespilleren Joe Biden (77) kan bli den beste jubileumsgaven til 75-åringen med hovedkvarter på Manhattan i New York.

LES MER:

• Vårt Land: En verdig fredsprisvinner

• Gult budsjett for verdens fattigste

---

Fakta:

---

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter