Nyheter

Betydningen av oppgjøret

Philippe Sands fortellinger om to sønner av to naziledere viser hvor forskjellig det er mulig å forholde seg til traumatiske hendelser i fortiden.

Er det best å ta et oppgjør eller bare gå videre når noe har gått fryktelig galt? Å ta oppgjør med egne svakheter og dårlige handlinger er ikke lett. Men kanskje er det enda mer krevende å la være. Etter de siste ukenes omtale av metoo er det lett å tenke at nøkkelen til å kunne gå videre og bygge ny tillit, er at erkjennelsen går dypt nok. Der oppgjøret strekker seg til det man føler seg tvunget til utenfra, er sannsynligheten stor for at ingen får lagt saken bak seg.

Det er et velkjent oppgjør forfatteren og menneskerettsjuristen Philippe Sands tar for seg i nå to bøker med utgangspunkt i 2. verdenskrig: Tilbake til Lemberg (2016) og Skyggespillet (2020). Samtidig virker det også nytt. Det er et oppgjør som pågår nå, i generasjonene etter. Sands virker å være en som tror på oppgjøret. I et intervju i Vårt Land i 2018 sa han at viktigste setning i Tilbake til Lemberg er sitatet av psykoanalytikeren Nicolas Abraham: «Det som hjemsøker oss, er ikke de døde, men gapene de andres hemmeligheter etterlater i oss».

De to nazilederne

Turid Sylte

Sands har gjort et enormt arbeid med å avdekke lag for lag både egen jødisk familiehistorie og historiene til et utvalg andre som på ulike måter hadde tilknytning til den polske/ukrainske byen Lemberg/Lviv under 2. verdenskrig. Byen lå i det som var den polske provinsen Galicja, der to av Sands hovedpersoner var generalguvernør og guvernør med ansvar for å få bort mennesker med jødisk bakgrunn og den polske intelligentsiaen. Den ene, Hans Frank, ble dømt til døden i Nürnberg i 1946 for forbrytelser mot menneskeheten. Den andre, Otto von Wächter, var på rømmen i fire år, med samme type tiltale hengende over seg. I 1949 ble han funnet død i Roma.

Sønnene

I den nyeste boken forsøker Sands å rulle opp hva som skjedde med Otto von Wächter. Men fortellingen handler like mye om hvordan Wächters sønn Horst forholder seg til sin far. Sands ble kjent med ham gjennom Hans Franks sønn, Niklas, som er tysk journalist. Frank ga klart uttrykk for sin holdning. Selv om han er imot dødsstraff, var dødsdommen mot faren på sin plass.

Frank forberedte Sands på at Ottos sønn Horst Wächter er vennlig og hyggelig, men har en annen tilnærming. Horst Wächter viser seg å være opptatt av at hans far var en «god nazist», som ikke ville noen vondt, men utførte ordre som han så seg nødt til å følge. Etter hvert som Sands nøster, slår bildet sprekker. Det kommer også fram at Wächters mor Charlotte var nazist til sin død, og knyttet til sin mann, selv om hun visste om flere utroskapshistorier.

Wächter gir Sands tilgang til morens dagbøker og brev. Horst virker å ha motstridende følelser. Han ønsker å få vite hva som skjedde, særlig rundt farens død. Men han ønsker ikke å ødelegge bildet av faren som en god nazist.

Philippe Sands

Phillippe Sands (59) er en fransk-britisk professor i internasjonal rett og advokat hos Matrix Chambers i London. Boken hans har fått en rekke priser og ble kåret til årets sakprosabok i Storbritannia i 2017. Foto: Erlend Berge.

Barnebarnet: En byrde

For Sands blir Niklas Frank en god venn. Med Horst Wächter blir det en avstand og anstrengt når spørsmålene blir satt på spissen. Til slutt er det Horsts datter som tar oppgjøret for sin egen del. Hun skriver i sosiale medier at hennes bestefar var en massemorder. Hun sier til Sands at hun har kommet fram til at hennes bestefar og bestemor var svært klar over hva de gjorde, og aldri angret på det. Hun legger til at denne familiearven har vært en byrde som hun sakte er i ferd med å få lagt av seg.

Tiden er nå

Claudia Lenz, seniorforsker ved HL-senteret, beskrev i et intervju med Vårt Land i vår hendelsene under 2. verdenskrig som et europeisk kulturelt traume. Like etter kunne heltehistoriene fortelles. Mye av det vanskelige ble det ikke snakket om. Men Lenz mener at det nå er i ferd med å bli mulig å ta tak i det som har skjedd, også der noen var på feil side. I Tyskland har unge mennesker gått på leting i egen familiehistorie, fordi noe har ligget der som en skygge.

Det ligger smerte og sorg i Sands fortellinger. Men jeg synes noe håpefullt vaker over bøkene. At mennesker fortsatt har behov for å forstå hva som skjedde, behøver ikke handle om et hatefullt oppgjør. Sands går inn i det med en åpenhet. Han vil vite hva som skjedde. Kanskje handler ønsket om å vite mer, om at det i mennesket ligger en vilje til det gode, og et ønske om å forstå og fortsette et oppgjør som omfatter oss alle. I sin nyeste bok åpner Sands med et annet sitat, av Javier Cercas: «Det er viktigere å forstå slakteren enn offeret».

LES MER:

Philippe Sands: – Ofte handler vi som svar på perioder i livet som vi ikke er ferdig med

Gudny Høegh-Omdal overlevde Ravensbrück, men ble ingen helt før grandniesen begynte å lete i historien hennes

• Krigsopplevelsene til bestemoren hennes har gjort Ida Karine Gullvik til den hun er. Kan traumer arves?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter