Er det plass til barnas lek i skolen?

Einar Sundsdal, f

ørsteamanuensis,i pedagogikk, NTNU og 

Maria Øksnes, p

rofessor i pedagogikk, NTNU

I disse dager rulles fagfornyelsen ut i landets skoler. Denne læreplanreformen lover blant annet mer lek, utforsking og praktisk læring i skolen. Vektleggingen av lek og praktisk læring ønskes velkommen over hele det politiske spekteret og blant lærere og skoleledere.

Lite lek tross løfter

Lek og praktisk arbeid er i imidlertid ikke nye elementer i norske læreplaner, slik vi ofte kan få inntrykk av i omtalen av fagfornyelsen. Lek nevnes i alle sentrale, norske læreplaner. For eksempel understreker Normalplanen av 1939, som var gjeldende læreplan frem til begynnelsen av 1970-tallet, at skolen alltid må «sørge for at barna får tilstrekkelig tid til hvile og leik». Normalplanen av 1939 var, i likhet med fagfornyelsen, en reaksjon mot overvekten av kunnskapsstoff i skolen.

Den norske læreplanhistorien viser imidlertid at det sjelden er overlapp mellom formulerings- og realiseringsnivået. I praksis var ikke den norske skolen mellom 1939 og 1974 i nevneverdig grad preget av lek og utforskende elevaktivitet. Som pedagogikkprofessor Gunn Imsen har påpekt: de faglige minstekravene rev grunnen vekk under slike ideer.

Den samme historien gjelder også seksårsreformen som innebar at skolestart ble senket fra syv til seks år i 1997. De barnehagepedagogiske elementene reformen lovet – som lek og utforskning – forsvant ut før de hadde fått mulighet til å realiseres. Den generelle innsikten er at avstanden mellom ambisjonene i den formelle læreplanen og realiseringsnivået i skolen ofte er stor.

LES OGSÅ: Forsker: – Leken skal ikke være læringens tjenestepike

«Den skjulte læreplanen»

I sin klassiske studie av livet i amerikanske klasserom (1968) utvikler Philip Jackson begrepet «den skjulte læreplan» for å fange opp sider ved livet i klasserommet som ikke er i tråd med den formelle læreplanen. Den skjulte læreplanen viser til at skoler alltid preges av forhold som er like sterke og gjerne mer virkningsfulle enn de offisielle læreplanene når det gjelder hva som former den praktiske skolesituasjonen. Alle forhold som motvirker de overordnede, pedagogiske prinsippene for planlegging og gjennomføring av undervisning fungerer derfor som skjult læreplan.

Vi vet også fra ny, nordisk forskning at det i skolen har vokst frem en kultur som i stadig større grad utvikler sine egne, interne regler. Noe som kanskje kan beskrives som en omfattende form for transformativ logikk og som handler om hvordan skolen endrer alt den møter til å følge skolens regler. Det gjelder blant annet syn på kunnskap og skolens målsetninger. Et eksempel kan være hvordan allmennhetens forventninger om «mer kunnskap i skolen» i møte med skolens egne, interne logikk transformeres til et ønske om «mer skolekunnskap». Enklere sagt, skolen gjør alt til skole.

Blir det plass til lek?

Vi er spent på hva som vil skje med læreplanens ambisjon om lek i møte med den skjulte læreplanen og skolens transformative logikk. Er det plass til barnas lek i en skole der alle fra skoleeiere til foreldre erfarer at det som egentlig betyr noe er prestasjon og resultat? Hva slags lek er det plass til i en skole som vil holde et høyt læringstrykk?

Dersom det stemmer at skolen gjør alt til skole vil den også gjøre leken til skole. Kanskje er det også det man ønsker? Hensikten synes ikke å være at skolen må sikre tilstrekkelige tid til hvile og lek, men å utnytte leken til læringsformål. Internasjonalt har mye policy og forskning innenfor utdanningsfeltet dreid seg om hvordan man kan «make play work for education». Et sentralt begrep her er lekende læring. Lekende læring er ifølge sentrale forskere på feltet en undervisningstilnærming som handler om å fremme akademisk kunnskap gjennom lekeaktiviteter. Forskningen har særlig fokusert på hvordan lek kan være et undervisningsverktøy, og ideen er at læreren skal styre elevenes læring gjennom en form for «subtil intervensjon som lekekamerat».

LES OGSÅ: Nå skal seksårsreformen under lupen

Lek for lekens skyld

Lekende læring ser ikke ut til å dele de kvalitetene det ellers er bred enighet om beskriver lek. Som en motsats til lekende læring kan vi trekke frem begrepet lekende lek. Det låner vi fra biologene Paul Martin og Patrick Bateson. Lekende lek er en lek som ikke er formalisert, som kjennetegnes av en positiv sinnsstemning som gjør den lekende mer tilbøyelig til spontan og uvanlig oppførsel både i tanke og handling. Lekeatferden synes ikke å ha en umiddelbar nytte eller ytre mål, men er sin egen belønning. Ifølge Martin og Bateson handler lek ikke minst om å bryte med vaner og overskride regler – og å ha det gøy mens man gjør det!

Vi er spent på om skolen også vil ha plass til den lekende leken. Den leken barna styrer selv, og der de er frie fra krav om kunnskapsutvikling og prestasjon.

LES MER:

• Vårt Land mener: Seksårsreformen burde blitt evaluert tidligere, men heller sent enn aldri

• Tidligere spesialpedagog: Lek-basert læring er ikke feilslått

---

Fakta:

---