Hva om de evangelikale kristne velgerne rett og slett liker Trump?

Hvorfor planlegger 82 prosent av hvite, evangelikale kristne å stemme på en lystløgner som ikke vet opp-ned på Bibelen, og som betaler porno­stjerner for å holde tett?

Teoriene er mange: Det handler om Høyesterett; om konservative
 dommere; om abortsaken; om Hillary; om islam; om det amerikanske frihetsbegrepet; om «sosialisme»; om det andre grunnlovstillegget. Eller noe annet.

Må de ikke ha blandede følelser?

Fellesnevneren er at stemmegiverne på en eller annen måte holder seg for nesa. Som en motsats til Søren Kierkegaards devise om at «troens bevegelse må gjøres i kjærlighet og lidenskap», gis en stemme til Trump på avmålt, motvillig vis.

Dette er fortellingen om det kristne Trump-velgeren: Han handler ikke med entusiasme, men gjør sitt fornødne i enden av en like deler kjølig og pinefull transaksjon.

Trump, ikke på grunn av ham – men på tross av ham.

Jeg har tenkt det samme. At den kristne Trump-velgeren vrir seg i sengen og vet ikke sin arme råd, og at det sånn sett står respekt av avgjørelsen. Jeg liker folk som setter sjelefreden og nattesøvnen sin på prøve – om enn av dårlige og pragmatiske årsaker.

Men er det slik i virkeligheten?

Nei, det er jo ikke det.

En helhjertet velger

Elizabeth Dias, forfatter av What Did Jesus Ask?, har beveget seg ut i den amerikanske kristenheten og funnet det som burde være åpenbart helt fra begynnelsen av: Den typiske Trump-velgeren er ikke plaget og ambivalent.

Tvert om. Han er overbevist og dedikert.

Og Trumps form er ikke en
kilde til forlegenhet, men snarere det motsatte. En kilde til fryd – fordi han driver de liberale elitene til vanvidd.

Poenget er utlagt i New York Times-artikkelen «Christianity 
Will Have Power», og når jeg tenker meg om, viser min egen svogerforskning det samme: De som heier på Trump liker Trump.

• LES OGSÅ: Hun er Trumps nærmeste rådgiver. Han vil felle ham for enhver pris. De er ett av USAs merkeligste ektepar.

Så enkelt

Ikke nødvendigvis samtlige av hans karaktertrekk, men hvem han kjemper for, og hva slags makt og stolthet han skal gjenreise

Og hvordan han gjør det.

Stikkord er glød, identitet, fellesskap og sammenfallende interesser. Dette er begrepene som best oppsummerer forholdet mellom Trump og hans tilhengere.

Kjennes på frukten

Denne begeistringen har ikke bare politisk betydning. Den har også implikasjoner for troen som sådan.

For om støtten til Trump kommer i henført forlengelse av troen – og ikke på tross av den – kan ikke stemmen lenger kvitteres vekk som en lunken, opportunistisk transaksjon.

Da er ikke troen bare et uskyldig gissel i en sjelebevende kost/nytte-kalkyle, men en del av problemet.

Dette er selvransakelsen som bør komme i etterkant av valgnatta, om ikke før. Finnes det en kim i den kristne troen, som gjør at dens følgere så lett faller for Trumps metode og løfter?

Fikse utlegninger om at kristne Trump-velgere egentlig ikke liker ham, er sånn sett en billig utvei. En ny variant av Bøygen sin oppfordring om å «gå utenom».

In spe hele veien

En lignende invitasjon til selvransakelse finner vi i to andre bokutgivelser denne sommeren, av henholdsvis Anne Applebaum (Twilight of Democracy: The Seductive Lure of Authoritarianism) og Stuart Stevens (It Was All a Lie: How the Republican Party Became Donald Trump).

I begge tilfeller et oppgjør med en høyreside i drift mot det
 autoritære og illiberale, skrevet av to som selv har vært der, og som tør å spørre: Er det nødvendigvis slik at de nasjonalkonservative «stakk av» med partiet deres? Eller er Trump, Andrzej Duda og Viktor Orbán snarere kulminasjonen av noe som alltid var der (og som det var beleilig å ignorere)?

Brudd, eller kontinuitet?

Ann Applebaum utvider altså perspektivet til å omfatte Polen og Ungarn, der hennes tidligere
allierte og åndsfrender, Duda og Orbán, driver hver sine land i
autoritær retning: «Hva forårsaket denne transformasjonen?», spør hun. «Var noen av våre venner alltid skapautoritære? Eller har de menneskene vi skålte med ved inngangen til det nye årtusen, på et eller annet vis forandret seg de siste tjue årene?»

Som i eksempelet med Trump-velgerne er det fristende å definere dem som villfarne utbrytere – som har forandret seg, og som får svare for seg selv.

Men så enkelt er det naturligvis ikke.

Slik både Anne Applebaum og Stuart Stevens minner om – mens de iakttar sitt eget speilbilde: Det vi kaller brudd og forandring, er som regel kontinuitet og fortsettelse.

LES FLERE AV VÅRT LANDS KOMMENTARER DEN SISTE UKEN: …

• Gjestekommentator i sommer, Gyrid Gunnes, skriver om høyreekstremisme i kommentaren En negativ gudstjeneste.

• Nyhetsleder Elise Kruse bidrar til nyanser i debatten om mørkemenn i kommentaren Skråsikkerhet til besvær.

• Nyhetsredaktør Veslemøy Østrem skriver om sakene pressen ikke tok tak i, i kommentaren Pressen kan ha brutt en av sine viktigste kjøreregler i en årrekke.