Kommentar

Skråsikkerhet til besvær

De færreste av oss er så skråsikre som vi fremstår. Kanskje er det på tide å åpne opp om det.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Jeg levde stereotypen av kristenkonservativ mørkemann fullt ut», skrev tidligere KrF-rådgiver Emil André Erstad i Bergens Tidende forrige uke. I kommentaren forteller han om hvordan han som ung og dypt religiøs av mange ble oppfattet som fundamentalistisk, ubehagelig og ufin da han argumenterte for troa si.

Han eksemplifiserer med opptattheten hans av fortapelsen og motstanden mot abort og homofili, og sammenlikner seg selv med radikalisert muslimsk ungdom.

Farvel til ungdommelig skråsikkerhet

Det er nok flere som kan kjenne seg igjen i det Erstad skriver: At skråsikkerheten de kjente på som unge troende forsvant da de ble eldre. Og for mange av dem: At de på en skala fra de lite dekkende begrepene «konservativ» til «liberal» har beveget seg i ulik fart mot sistnevnte.

Likevel var det ikke slik at alle kjente seg igjen i Erstads erkjennelser. Informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen, skrev på sin Facebook-vegg at han satt pris på Erstads kommentar, men at den også gjorde ham trist.

Trist fordi innlegget for Ottosen går inn i «et mønster hvor budskapet synes å være at et farvel til ungdommelig skråsikkerhet også er et farvel til tradisjonelle kristne standpunkter om frelse/fortapelse, homofili, samliv og abort». Også redaktør i Indremisjonsforbundet, Petter Olsen, tolket Erstad dit hen og skrev i et motinnlegg før helgen at «man ikke må si farvel til et konservativt kristent verdensbilde for å være reflektert».

Engasjement som gjør oss blinde

Ottosen og Olsen understreker at det er forskjell på å være skråsikker og å være konservativ. Det har de åpenbart helt rett i. Begge to er på mange måter selv gode eksempler på at det går an å ha et konservativt – og i mange sammenhenger upopulært – syn på homofili, abort og fortapelse, men samtidig vise åpenhet og respekt overfor dem som mener annerledes.

Det de likevel overser er at det finnes skråsikre konservative – akkurat som det finnes skråsikre liberale stemmer. Flertallet av dem som uttaler seg i offentligheten må nok – uavhengig av hvilken bås de putter seg selv i – erkjenne at de ofte fremstår som at det er de som sitter med fasiten.

Det kommer som regel av den naturlige årsaken at man engasjerer seg for det man uttaler seg om og har et behov for å nå frem. Enten det handler om homofiles rettigheter eller retten til å utøve troa si i fred. Problemet er bare at engasjementet ofte gjør oss blinde. Vi evner ikke å se at vi i større eller mindre grad kjemper for det samme: Retten til å bli akseptert for den man er og det man tror på. I stedet blir vi stående igjen skråsikre og utilgjengelige.

Denne teksten har fått mye oppmerksomhet og skapt debatt det siste døgnet. Jeg synes mye er interessant, tankevekkende...

Posted by Espen Ottosen on  Thursday, July 30, 2020

Ikke så skråsikre likevel

Skråsikkerheten vår kommer i veien både for dialog og muligheten til å bli utfordret på det man tar som en selvfølge. De siste tre årene har jeg gjennom jobb og studier snakket mye med unge mennesker som definerer troa si som konservativ. Det som har overrasket meg mest er hvor vanskelig det er for mange av dem å prate om hva de tror på.

De virker slettes ikke så skråsikre, verken når det kommer til homofilt samliv, abort eller fortapelse. De har derimot brukt mye tid på å reflektere over disse temaene og ståstedet sitt, og landet et sted de opplever at ikke blir akseptert av den større offentligheten. Nettopp fordi de opplever alle andre som skråsikre på at de tar feil, og at holdningene deres ikke hører hjemme i Norge i 2020.

Da lar de heller være å prate om hva de tror på, og lar de tilsynelatende skråsikre kristenkonservative tale deres sak i den offentlige debatten.

Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband.

Hvem som stikker hodet frem

Det kan virke som det fører til at mange av både de liberale kristne og ikke-troende der ute, er tilnærmet skråsikre på at et flertall av de kristenkonservative er homohatende fundamentalister.

Det vi sitter igjen med da er et misforstått bilde av hverandre. De liberale tror tilsynelatende at alle som mener at homofili er synd også mener at homofile ikke passer inn i samfunnet. De konservative tror tilsynelatende at alle liberale mener de ikke passer inn i samfunnet. Og det er kanskje heller ikke så rart at mange tror det. For fordommene våre kommer jo fra et sted. Et lite opplyst sted, men like så fullt et sted.

Ofte er det stedet skapt av dem som representerer disse segmentene i den offentlige debatten. Hvem som stikker hodet sitt frem og hvem vi velger å gi plass. Og nå er det gjerne slik at det er de mest skråsikre som tar den plassen, enten det er på den ene eller andre siden.

Det tristeste er hvor dårlige vi er

Sånn bør det ikke være. Og for å unngå det, må vi sammen skape rom for de mindre skråsikre, og gjøre det trygt å utfordre hverandres tro og meninger.

For nei, det er ikke noen direkte sammenheng mellom å være konservativ og å være mørkemann. Og ja, det er trist hvis vi plutselig befinner oss i en offentlighet der det er den gjengse oppfatning.

Det aller tristeste er likevel hvor dårlige vi er til å lytte og gi rom til meninger vi synes er ubehagelige. Og for å gjøre noe med den misforståtte oppfatningen av hverandre er det der vi må starte.

LES MER FRA VÅRT LAND:

Alf Gjøsund: Først når vi ser at sektmedlemmer er som folk flest, kan vi gjøre noe med problemet

«Filip» og «Sofia» valgte abort i uke 20. Så valgte de å begrave sønnen sin

«Eg skulle ønska Trond Giske hadde sett partiet først»

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist, kommentator og som nyhetsleder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar