Samuel Steinmann og Julius Paltiel var to av fem norske jøder som kom hjem til Norge 30. mai 1945. Mirakuløst hadde de overlevd både Auschwitz og dødsmarsjen gjennom Polen. Til slutt endte de opp i leiren Buchenwald, der en rekke norske studenter ble holdt fanget.
I mars kom hvite busser for å hente fanger hjem. Mens studentene fikk gå ombord i bussene som skulle frakte dem hjem i trygghet, måtte de norske jødene stå igjen. Nazistene hadde gjort dem statsløse. Julius Paltiel sa i et intervju i VG fra 2005 at dette var et av de tyngste øyeblikkene gjennom hele fangenskapet. I ettertid vet vi at jødene i leiren ble likvidert rett før frigjøringen i april.
De fem nordmennene gjemte seg 6. april da resten av jødene ble plukket ut og henrettet i et steinbrudd. På mirakuløst vis levde de fortsatt da amerikanerne frigjorde leiren 11. april 1945.
Dansk mottagelse
Til slutt maktet de å komme seg til Norge på egen hånd via Danmark. Da de ankom Danmark 17. mai 1945 ble de feiret som helter. I NRK-dokumentaren «Trikken til Auschwitz», kan du se en rørt Samuel Steinmann fortelle om mottakelsen i Danmark.
Men da de fem Auschwitz-overlevende seilte inn til Oslo 13 dager senere, og gikk i land ved rådhuskaia, ble de ikke mottatt på samme måte. Ingen var kommet for å ta dem imot. Dette skal ha gått inn på Steinmann.
Men dersom vi tar i betraktning stemningen og det som skjedde i Norge både før krigen og i årene etter, var dette neppe en tilfeldighet.
Antisemittismen før 1940
I årene før okkupasjonen finnes det en rekke stygge eksempler på antisemittiske holdninger i det norske samfunnet. Her er noen av dem:
I 1931, året før Jens Hundseid i Bondepartiet ble statsminister, uttalte han følgende fra Stortingets talerstol: «Skal vi være så internasjonale at vi lager vårt land om til en internasjonal søppelkasse, rent rasebiologisk sett?». Uttalelsen var myntet på jødiske flyktninger og innvandrere i Norge. Som i flere europeiske land var det en frykt for «masseinnvandring av jøder».
I overgangen 1938-39 fikk Norge en avtale med Tyskland om at tyske jøder måtte søke visum fra Tyskland for å komme til Norge. Denne regelen gjaldt ikke «ariske» tyskere. Slik ble desperate jøder effektivt stengt inne i Tyskland, overlatt til det brutale naziregimet.
LES OGSÅ: Slik ble norske aviser brukt til antijødisk krigspropaganda
I motsetning til dansk politi, bidro norsk politi med navnelister over norske jøder, og var aktivt med på arrestasjonene. Slik ble et stort antall norske jøder sendt til Auschwitz. Til sammen ble 772 jøder deportert fra Norge til Tyskland. Kun 34 overlevde totalt.
Ifølge professor i kriminologi Per Ole Johansen, ble jøders søknader om visum trenert i årevis i mellomkrigstiden. Mens andre fikk statsborgerskap etter få år, var den uoffisielle reglen for jøder «minst 20 år». Aps justisminister og senere FNs generalsekretær Trygve Lie grep i 1935 inn og avslo statsborgerskap for en jøde som hadde bodd i Norge i 35 år, uten å angi grunn, skriver Johansen.
Det var dette samfunnet jødene kom tilbake til etter frigjøringen i 1945.
«Økonomisk likvidasjon»
Jødene som hadde overlevd Auschwitz eller hadde vært flyktninger, hadde mistet deler av, eller hele familien. De hadde også mistet alt de eide: bolig, eiendeler, egne arbeidsplasser eller forretninger. Da de ble arrestert, konfiskerte Likvidasjonsstyrene i Norge all eiendom. Likvidasjonsstyrene ble opprettet i starten av krigen. Verdiene de inndro gikk til staten eller ble solgt og gitt til andre nordmenn.
Jødene som kom tilbake til Norge sto dermed på bar bakke etter krigens grusomheter. Både følelsesmessig og økonomisk. Selv om nærmeste familie var døde i konsentrasjonsleirene, fikk de ikke automatisk tilgang til familiearven. Den formelle årsaken var mangel på dødsattester. Disse ble selvsagt ikke utstedt fra konsentrasjonsleirene, som hadde som mål å utrydde jødene. I Norge ble det i liten grad vist fleksibilitet eller skjønn. De døde ble ansett som «savnet». Derfor tok det ofte flere år før sønner, døtre eller ektefeller kunne gjøre krav på restene av holocaustofrenes arv.
Derimot ble flere av de jødiske familiemedlemmene avkrevd skatter og avgifter for perioden de selv eller avdøde familiemedlemmer, som var holocaustofre, satt i fangenskap eller hadde flyktet til Sverige.
Måtte betale gjeld
Det finnes eksempler på jøder som derfor satt i gjeld til den norske stat, og måtte tilbakebetale helt til 1980-tallet. Først på slutten av 1990-tallet ble erstatningsspørsmålet tatt opp på nytt.
Disse eksemplene viser den umenneskelige behandlingen mange jøder ble utsatt for etter å ha overlevd historiens mest grusomme og industrielle folkemord. Det er vanskelig å forstå dette som annet enn antisemittisme og jødehat.
Det grusomme var at norske myndigheter på 1940-tallet på mange måter videreførte den økonomiske likvidasjonen av jødene. Først på 1990-tallet anerkjente Norge, som flere land i Europa, at inndragningen av jødisk eiendom og formue var en viktig del av holocaust.
«Erstatning: Ikke noe å rote med»
I et NRK-intervju forteller Julius Paltiel hva som skjedde da han søkte erstatning for leiligheten og forretningen familien var blitt frarøvet før de ble deportert og drept. Advokaten som var oppnevnt tok kontakt. Han synes «ærlig talt» Paltiel hadde det så bra og var heldig som hadde overlevd at han mente erstatning «vel ikke var noe å rote med».
Datter til Bertholdt Grünfeld, Nina Grünfeld, forteller i en kronikk i Aftenposten fra 2018 at faren hennes bodde på et barnhjem i Sverige i mai 1945. Barna fikk besøk av den norske delegasjonen som oppfordret dem til å bli i Sverige, fordi de var statsløse. Dette til tross for at eksilregjeringen Nygaardsvold hadde inngått avtale om å dekke utgiftene fra grensen og hjem for barna. Men de jødiske barna var ikke ønsket tilbake til Norge.
Fortiet historie
I etterkrigstidens Norge ble den grusomme behandlingen av jødens skjebne fortiet. Først de senere årene har nye generasjoner begynt å skrive historien på nytt. Sakte men sikkert er det kommet fram at den tyske okkupasjonsmakten ikke kunne klart å gjennomføre deportasjonene alene. Marte Michelet skrev nylig en viktig bok, der hun dokumenterer at motstandbevegelsen visste at jødedeportasjonene ville komme. Likevel brydde de seg ikke med å varsle.
Michelet møtte sterk motstand. Til høsten kommer Berit Reisel med bok. Hun satt i det regjeringsoppnevnte Skarpnes-utvalget på 1990-tallet som skulle kartlegge hva som skjedde med norske jøders eiendom under krigen. Her tilhørte hun mindretallet som vektla den økonomiske likvideringen av jødene som en sentral del av holocaust. Også boka hennes vil bli viktig.
Når vi feirer frigjøringen av Norge disse mai-dagene må vi erkjenne at Norges behandling av jødene var skammelig. Kun slik kan vi lære av vår egen historie og sørge for at vi ikke gjentar den.
LES OGSÅ: Kirkens tre viktige grep under okkupasjonen
LES OGSÅ: Erling Rimehaug: Jubelen og tausheten
LES OGSÅ: 8. mai 1945 gikk fredsflaggene til topps over hele Norge
