Nyheter

Frigjøringshistoriens skamplett

Jøder som kom tilbake til Norge ­etter frigjøringen, møtte rester av den samme ­anti­semittismen som før okkupa­sjonen. Jødene som overlevde ­krigens ­grusomheter ble behandlet ­skammelig.

Samuel Steinmann og Julius Paltiel var to av fem norske­ jøder som kom hjem til Norge 30. mai 1945. Mirakuløst hadde de overlevd både Auschwitz og dødsmarsjen gjennom Polen. Til slutt endte de opp i leiren Buchenwald, der en rekke norske studenter ble holdt fanget.

I mars kom hvite busser for å hente fanger hjem. Mens studentene fikk gå ombord i bussene som skulle frakte dem hjem i trygghet, måtte de norske jødene stå igjen. Nazistene hadde gjort dem statsløse. Julius Paltiel sa i et intervju i VG fra 2005 at dette var et av de tyngste øyeblikkene­ gjennom hele fangenskapet. I ­ettertid vet vi at jødene i leiren ble likvidert rett før frigjøringen i april.

De fem nordmennene gjemte seg 6. april da resten av ­jødene ble plukket ut og henrettet i et steinbrudd. På miraku­løst vis levde de fortsatt da amerikanerne­ ­frigjorde leiren 11. april 1945.

Dansk mottagelse

Til slutt maktet de å komme seg til Norge­ på egen hånd via Danmark. Da de ankom Danmark 17. mai 1945 ble de feiret som helter. I NRK-dokumentaren «Trikken til Auschwitz», kan du se en rørt Samuel Steinmann fortelle om mottakelsen i Danmark.

Men da de fem Auschwitz-overlevende seilte inn til Oslo 13 dager senere, og gikk i land ved rådhuskaia, ble de ikke mottatt på samme måte. Ingen var ­kommet for å ta dem imot. Dette skal ha gått inn på Steinmann.

Men dersom vi tar i betraktning stemningen og det som skjedde i Norge både før krigen og i årene etter, var dette neppe en tilfeldighet.

Antisemittismen før 1940

I årene før okkupasjonen finnes det en rekke stygge eksempler på antisemittiske holdninger i det norske samfunnet. Her er noen av dem:

I 1931, året før Jens Hundseid­ i Bondepartiet ble statsminister, uttalte han følgende fra Stortingets talerstol: «Skal vi være så ­internasjonale at vi ­lager vårt land om til en internasjonal søppelkasse, rent ­rasebiologisk sett?». Uttalelsen var myntet på jødiske flyktninger og inn­vandrere i Norge. Som i flere­ ­europeiske land var det en frykt for «masseinnvandring av ­jøder».

I overgangen 1938-39 fikk Norge en avtale med Tyskland om at tyske jøder måtte søke ­visum fra Tyskland for å komme til Norge. Denne regelen gjaldt ikke «ariske» tyskere. Slik ble desperate jøder effektivt stengt inne i Tyskland, overlatt til det brutale naziregimet.

LES OGSÅ: Slik ble norske aviser brukt til antijødisk krigspropaganda

I motsetning til dansk politi, bidro norsk politi med navne­lister over norske jøder, og var aktivt med på arrestasjonene. Slik ble et stort antall norske jøder sendt til Auschwitz. Til sammen ble 772 jøder deportert­ fra Norge til Tyskland. Kun 34 overlevde totalt.

Ifølge professor i kriminologi Per Ole Johansen, ble jøders søknader om visum trenert i årevis i mellomkrigstiden. Mens andre fikk statsborgerskap etter få år, var den uoffisielle reglen for jøder­ «minst 20 år». Aps justisminister og senere FNs generalsekretær Trygve Lie grep i 1935 inn og avslo statsborgerskap for en jøde som hadde bodd i Norge i 35 år, uten å angi grunn, skriver Johansen.

Det var dette samfunnet ­jødene kom tilbake til etter frigjøringen i 1945.

«Økonomisk likvidasjon»

­

Jødene som hadde overlevd Auschwitz eller hadde vært flyktninger, hadde mistet­ deler­ av, ­eller hele familien. De hadde­ også mistet alt de eide: bolig, eien­deler, egne arbeidsplasser­ eller forretninger. Da de ble ­arrestert, konfiskerte Likvidasjonsstyrene­ i Norge all eiendom. Likvidasjonsstyrene ble opp­rettet i starten­ av krigen. Verdiene de inndro gikk til staten­ eller ble solgt og gitt til andre nordmenn.

Jødene som kom tilbake til Norge sto dermed på bar bakke­ etter krigens grusomheter. Både følelsesmessig og økonomisk. Selv om nærmeste familie var døde i konsentrasjonsleirene, fikk de ikke automatisk tilgang til ­familiearven. Den formelle ­årsaken var mangel på døds­attester. Disse ble selvsagt ikke utstedt fra konsentrasjonsleirene, som hadde som mål å utrydde jødene. I Norge ble det i liten grad vist fleksibilitet eller skjønn. De døde ble ansett som «savnet». Derfor tok det ofte flere år før sønner, døtre eller ekte­feller kunne gjøre krav på restene av holocaustofrenes arv.

Derimot ble flere av de jødiske­ familiemedlemmene avkrevd skatter og avgifter for perioden de selv eller­ avdøde familiemedlemmer, som var holocaustofre, satt i fangen­skap eller hadde flyktet til ­Sverige.

Måtte betale gjeld

Det finnes­ eksempler på jøder som derfor satt i gjeld til den norske stat, og måtte tilbakebetale helt til 1980-tallet. Først på slutten av 1990-tallet ble erstatningsspørsmålet tatt opp på nytt.

Disse eksemplene viser den umenneskelige behandlingen mange jøder ble utsatt for etter å ha overlevd historiens mest grusomme og industrielle folke­mord. Det er vanskelig å forstå dette som annet enn antisemittisme og jødehat.

Det grusomme var at norske myndigheter på 1940-tallet­ på mange måter videreførte den økonomiske likvidasjonen av ­jødene. Først på 1990-tallet­ anerkjente Norge, som flere land i Europa, at inndragningen av jødisk­ eiendom og formue var en viktig del av holocaust.

«Erstatning: Ikke noe å rote med»

I et NRK-intervju forteller Julius Paltiel hva som skjedde da han søkte erstatning for leilig­heten og forretningen familien var blitt frarøvet før de ble ­deportert og drept. Advokaten som var oppnevnt tok kontakt. Han synes «ærlig talt» Paltiel hadde det så bra og var heldig som hadde overlevd at han mente­ erstatning «vel ikke var noe å rote med».

Datter til Bertholdt Grünfeld, Nina Grünfeld, forteller i en kronikk i Aftenposten fra 2018 at faren­ hennes bodde på et barnhjem i Sverige i mai 1945. Barna fikk besøk av den norske delegasjonen som oppfordret dem til å bli i Sverige, fordi de var statsløse. Dette til tross for at eksilregjeringen Nygaardsvold hadde inngått avtale om å dekke utgiftene fra grensen og hjem for barna. Men de jødiske barna var ikke ønsket tilbake til Norge.

Fortiet historie

I etterkrigstidens Norge­ ble den grusomme behandlingen av jødens skjebne fortiet. Først de senere årene har nye generasjoner begynt å skrive historien på nytt. Sakte men sikkert er det kommet fram at den tyske okkupasjonsmakten ikke kunne klart å gjennom­føre deportasjonene alene. Marte ­Michelet skrev nylig en viktig­ bok, der hun dokumenterer at motstandbevegelsen visste­ at jøde­deportasjonene ville komme­. Likevel brydde de seg ikke med å varsle.

Michelet møtte sterk motstand. Til høsten kommer Berit­ Reisel med bok. Hun satt i det regjeringsoppnevnte Skarpnes-­utvalget på 1990-tallet­ som skulle­ kartlegge hva som skjedde­ med norske jøders eien­dom under­ krigen. Her tilhørte­ hun mindretallet som vektla den økonomiske likvideringen av jødene som en sentral del av holocaust. Også boka hennes vil bli viktig.

Når vi feirer frigjøringen av Norge disse mai-dagene må vi erkjenne at Norges behandling av jødene var skammelig. Kun slik kan vi lære av vår egen historie og sørge for at vi ikke gjentar den.

LES OGSÅ: Kirkens tre viktige grep under okkupasjonen

LES OGSÅ: Erling Rimehaug: Jubelen og tausheten

LES OGSÅ: 8. mai 1945 gikk fredsflaggene til topps over hele Norge

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter