Abiy Ahmeds tale under fredsprisseremonien

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen, kjære landsmenn fra Etiopia, kjære afrikanske brødre, verdensborgere, mine damer og herrer.

Jeg er beæret over å være her sammen med dere, og dypt takknemlig for den norske Nobelkomiteens anerkjennelse av og oppmuntring til mitt bidrag til en fredelig løsning av grensetvisten mellom Etiopia og Eritrea.

Jeg tar imot denne prisen på vegne av befolkningen i både Etiopia og Eritrea, særlig dem som har ofret livet i fredens tjeneste.

Likeledes tar jeg imot denne prisen på vegne av min samarbeidspartner og fredsbror, president Isaias Afeworki, som med sin velvilje, tillit og engasjement spilte en avgjørende rolle for å få slutt på den fastlåste situasjonen mellom våre to land som hadde vart i tjue år.

Jeg tar også imot denne prisen på vegne av afrikanere og verdensborgere som ofte har opplevd at deres drøm om fred har blitt til et krigsmareritt. Det er skjebnens spill som gjør at jeg står foran dere her i dag og snakker om fred.

Jeg krøp fremover på veien mot fred gjennom krigens støvete skyttergraver for mange år siden.

Jeg var en ung soldat da krigen brøt ut mellom Etiopia og Eritrea.

Jeg var selv øyenvitne til hvor stygg krigen er når den utkjempes på krigsfronten.

Det finnes dem som aldri har opplevd krig, men som glorifiserer og romantiserer den.

De har ikke sett frykten, De har ikke sett utmattelsen, De har ikke sett ødeleggelsen og motløsheten, Og de har heller ikke følt krigens sorgfulle tomhet når blodbadet er over.

Krig er selve innbegrepet av helvete på jord for alle som er involvert. Jeg vet det for jeg har vært der og kommet tilbake.

Jeg har sett brødre slakte sine brødre på slagmarken.

Jeg har sett eldre menn, kvinner og barn skjelve av frykt under den dødelige skuren av kuler og granater. Dere skjønner, jeg var ikke bare en av dem som kjempet i krigen. Jeg var også vitne til krigens råskap og til hva den kan gjøre med folk.

Krig skaper bitre menn. Hjerteløse og barbariske menn.

For tjue år siden var jeg radiooperatør i en enhet i den etiopiske hæren i grensebyen Badme.

Denne byen var brennpunktet i krigen mellom de to landene. Jeg hadde forlatt skyttergraven en kort stund for å lete etter gode antenneforhold.

Det tok bare et par minutter. Men da jeg kom tilbake oppdaget jeg til min forskrekkelse at hele enheten min var blitt utslettet i et artilleriangrep.

Jeg minnes fortsatt mine unge våpenbrødre som døde denne ulykksalige dagen. Jeg tenker også på familiene deres.

Det er anslått at ett hundre tusen soldater og sivile mistet livet under krigen mellom Etiopia og Eritrea.

Krigen etterlot seg også utallige istykkerrevne familier. I tillegg smadret den også hele lokalsamfunn på begge sider for godt.

Massive ødeleggelser av infrastruktur forsterket ytterligere den økonomiske belastningen etter krigen.

På det sosiale plan førte krigen til massive interne forflytninger, tap av levebrød, utvisning og tap av statsborgerskap for mange borgere.

Etter at den væpnede konflikten var over i juni 2000, havnet Etiopia og Eritrea i en fastlåst situasjon uten verken fred eller krig, beskrevet som «no peace, no war», i tjue år.

I denne perioden ble familier splittet på tvers av landegrensene, og de kunne verken møtes eller snakke med hverandre i mange år.

Titusenvis av tropper var stasjonert på begge sider av grensen. De holdt seg på tå hev; det samme gjorde resten av landet og regionen.

Alle var bekymret for at den minste lille grensetrefning nok en gang ville føre til full krig.

Krigen og den fastlåste situasjonen som fulgte viste seg å utgjøre en trussel for freden i hele regionen, som fryktet at hele Afrikas Horn ville bli destabilisert dersom de aktive kamphandlingene mellom Etiopia og Eritrea ble gjenopptatt.

Da jeg ble statsminister for rundt 18 måneder siden, følte jeg veldig sterkt at det var nødvendig å få slutt på usikkerheten.

Jeg trodde at fred mellom Etiopia og Eritrea var innen rekkevidde.

Jeg var overbevist om at den imaginære muren som hadde skilt våre to land så altfor lenge, måtte rives ned.

Og at det i stedet måtte bygges opp en bro av vennskap, samarbeid og velvilje som kunne vare i lang tid.

Det var slik jeg gikk til oppgaven med å bygge en bro for fred sammen med min samarbeidspartner, president Isaias Afeworki.

Vi var begge klare til å la freden blomstre og slå gjennom.

Vi bestemte oss for å smi våre «sverd om til plogskjær og våre spyd om til vingårdskniver» for å skape fremskritt og fremgang for vårt folk.

Vi forsto at det ikke er våre nasjoner som er fienden, men at vi begge har en felles fiende, nemlig fattigdommen.

Vi innså at samtidig som våre to nasjoner satt fast i gamle klagemål, endret verden seg i høyt tempo slik at vi havnet i bakleksa.

Vi ble enige om at vi må jobbe sammen for vårt folks og vår regions fremgang.

Eksellenser, mine damer og herrer,

I dag høster vi fruktene av freden.

Familier som var splittet i tjue år gjenforent.

De diplomatiske forbindelsene er fullt ut gjenopprettet.

Lufttrafikk- og telekommunikasjonstjenestene er gjenopptatt.

Og vårt fokus har nå endret seg til å handle om å utvikle felles infrastrukturprosjekter som vil være en viktig brekkstang for våre økonomiske ambisjoner. Fredsengasjementet mellom våre to land er sterkt som stål.

Man kan lure på hvordan det er mulig å komme fram til en minnelig løsning på en konflikt som har vart i tjue år.

La meg si noen ord om hvilke overbevisninger som lå til grunn for mitt fredsarbeid.

Jeg mener at fred er noe som oppstår i hjertene våre. Fred er et kjærlighetsarbeid. Å bevare freden er hardt arbeid.

Vi må allikevel verne om og pleie freden.

Det skal bare et par stykker til for å skape krig, men det må en hel landsby og en nasjon til for å skape fred.

For meg kan det å skape fred sammenlignes med å plante og dyrke fram trær.

Akkurat som trærne trenger vann og et godt jordsmonn for å vokse, trenger freden et fast engasjement, uendelig tålmodighet og velvilje hvis man skal greie å dyrke fram og høste fredens frukter.

Fred forutsetter god tro for å kunne blomstre og skape fremgang, trygghet og muligheter.

På samme måte som treet tar opp karbondioksid for å gi oss liv og oksygen, har freden en evne til å absorbere mistenksomhet og tvil som formørker våre relasjoner. Det den gir oss tilbake er håp for fremtiden, tro på oss selv og tro på menneskeligheten.

Den menneskeligheten jeg snakker om, finnes i oss alle.

Vi kan utvikle og dele den med andre hvis vi velger å kaste av oss stolthetens og arrogansens maske.

Først når menneskekjærligheten står sterkere enn vår opptatthet av den menneskelige forfengelighet, vil verden få oppleve fred.

I siste instans er det slik at fred forutsetter en langsiktig visjon. Min fredsvisjon springer ut av medemer-filosofien.

Det amhariske ordet medemer betyr synergi, konvergens og felles innsats for en felles fremtid.

Medemer er en hjemmedyrket idé som avspeiler seg i vårt politiske, sosiale og økonomiske liv.

Jeg liker å tenke på «medemer» som en sosial innretning som setter Etiopia i stand til å bygge opp et rettferdig, egalitært, demokratisk og menneskelig samfunn ved at vi slår våre ressurser sammen med tanke på vår felles overlevelse og fremgang.

I praksis handler medemer om å ta i bruk det beste fra vår fortid for å bygge opp et nytt samfunn og en ny kultur blant våre borgere, basert på toleranse, forståelse og høflighet.

Innerst inne er medemer en fredspakt som søker å skape samhold i vår felles menneskelighet.

Medemer etterstreber fred ved å praktisere verdier som kjærlighet, tilgivelse, forsoning og inkludering.

Eksellenser, mine damer og herrer,

Jeg kommer fra småbyen Beshasha, som ligger i Oromia-regionen i det vestlige Etiopia.

Det var i Beshasha at frøene som skulle bli til medemer begynte å spire.

Under oppveksten ble jeg og mine søsken innprentet en varig tro på medmenneskelighet av våre foreldre.

Medemer finner gjenklang i ordtaket «Jeg er min brors vokter. Jeg er min søsters vokter.»

I småbyen hvor jeg vokste opp hadde vi ikke vann, strøm eller asfalterte veier, men vi hadde masse kjærlighet som lyste opp våre liv.

Vi var hverandres voktere.

Tro, ydmykhet, integritet, tålmodighet, takknemlighet, utholdenhet og samarbeid løp gjennom oss som en mektig elv.

Og sammen foretok vi en reise på de tre landeveiene kalt kjærlighet, tilgivelse og forsoning.

I forestillingen om medemer eksisterer ikke noe «oss og dem.»

Det eneste som eksisterer er «OSS», for «vi» er alle knyttet sammen i et skjebnefellesskap av kjærlighet, tilgivelse og forsoning.

For menneskene i «Landet hvor menneskeheten oppsto» og «Landet med 13 måneder solskinn i året», er medemer noe som ligger i blodet som en automatisk refleks.

Etiopierne har opprettholdt en fredelig sameksistens mellom tilhengerne av de to store religionene fordi vi alltid har stått sammen i tro og bønn.

Vi etiopiere har vært uavhengige i tusenvis av år fordi vi har stått sammen om å forsvare vårt hjemland.

Det som gjør vårt Etiopia så vakkert er landets fantastiske mangfold.

Det at medemer er inkluderende gjør at ingen blir stående utenfor vår utvidede storfamilie.

Det har også blitt sagt at «Intet menneske er en øy.»

På samme måte kan man si at ingen nasjon en øy. Etiopias medemer-inspirerte utenrikspolitikk søker å oppnå fred gjennom multilateralt samarbeid og godt naboskap.

Vi har et gammelt ordtak: «በሰላም እንድታድር ጎረቤትህ ሰላም ይደር» «yoo ollaan nagayaan bule, nagaan bulanni.»

Dette ordtaket finnes i mange afrikanske språk, og det betyr at «Hvis du vil ha en fredelig natt må også naboen din få en fredelig natt.»

Essensen i dette ordtaket er en rettesnor for styrkingen av relasjonene i regionen. Vi bestreber oss nå på å leve i fred og harmoni med våre naboer.

Afrikas Horn er i dag en region med strategisk betydning.

De globale supermaktene utvider sitt militære nærvær i området. Terrorister og ekstremistgrupper søker også å skaffe seg fotfeste her. Vi ønsker ikke at Afrikas Horn skal bli en slagmark for supermakter eller et skjulested for terrorens handelsmenn eller meglerne på elendighetens børs.

Vi ønsker at Afrikas Horn skal bli et skattkammer av fred og fremgang.

Ja, vi ønsker at Afrikas Horn skal bli et overflødighetshorn for resten av kontinentet.

Eksellenser, mine damer og herrer,

Som et globalt fellesskap er vi nødt til å investere i fred.

Over de siste par månedene har Etiopia foretatt historiske investeringer i fred, og avkastningen av dette vil vi se i årene som kommer.

Vi har løslatt alle politiske fanger. Vi har stengt arrestlokaler hvor tortur og skammelige brudd på menneskerettighetene fant sted.

I dag er Etiopia høyt respektert for sin pressefrihet. Landet er ikke lenger en «nasjon som fengsler journalister».

Opposisjonsledere fra alle politiske avskygninger står fritt til å engasjere seg i fredelige politiske aktiviteter.

Vi skaper et Etiopia som ikke står tilbake for noen når det gjelder å garantere ytringsfriheten.

Vi har lagt grunnlaget for et ekte flerpartidemokrati, og vi kommer snart til å avholde et fritt og rettferdig valg.

Jeg tror virkelig at fred er en måte å leve på, mens krig er en form for død og ødeleggelse.

Fredssmakere må lære fredsbrytere å velge en slik levemåte. For å klare det må vi bidra til å bygge opp en verdensomspennende fredskultur.

Men før det kan bli fred i verden, må det bli fred i hjerte og sinn.

Det må bli fred i familien, i nabolaget, i landsbyen og i små og store byer. Det må bli fred i og mellom nasjoner.

Eksellenser, mine damer og herrer:

Belønningen for varig fred er høy.

Det berømte protestropet «No justice, no peace» er en påminnelse om at freden vil blomstre og bære frukter hvis den plantes i rettferdighetens jord. Manglende respekt for menneskerettighetene har vært en kilde til mye ufred og konflikt rundt om i verden. Det samme gjelder for vårt kontinent, Afrika.

Det er anslått at rundt 70 prosent av Afrikas befolkning er under 30 år.

Våre unge menn og kvinner roper på sosial og økonomisk rettferdighet. De krever like muligheter og avskaffelse av organisert korrupsjon.

De unge krever et godt styresett basert på ansvarlighet og åpenhet. Hvis vi nekter de unge rettferdighet, vil de snu ryggen til freden.

Når jeg står her i dag på denne verdensscenen, vil jeg oppfordre alle mine landsmenn i Etiopia om å stå sammen og bidra til å bygge opp et land som gir alle sine borgere rettferdighet, like rettigheter og like muligheter.

Jeg vil spesielt understreke at vi må unngå å slå inn på ekstremismens og splittelsens vei, en vei som drives fram av en ekskluderende politikk.

Vår enighet står og faller med en inkluderende politikk.

De som forkynner hat og splittelse skader samfunnet gjennom sin bruk av sosiale medier.

De bruker etermediene til å forkynne et evangelium basert på hevn og gjengjeldelse.

Vi må stå sammen om å nøytralisere hatets gift gjennom å skape en kultur blant våre borgere bestående av et konsensusbasert demokrati, inkludering, høflighet og toleranse i tråd med medemer-prinsippene.

Kunsten å skape fred er en evigvarende synergiprosess som går ut på å endre hjerte, sinn, tro og innstilling.

Det ligner litt på det arbeidet som utføres av de hardtarbeidende bøndene i mitt elskede hjemland Etiopia. Hver eneste vekstsesong innleder de med å bearbeide jorda, de sår, de luker og de bekjemper skadedyr.

De jobber ute på åkrene fra solen står opp til den går ned, i godt og dårlig vær.

Årstidene veksler, men arbeidet tar aldri slutt. Til slutt høster de markens grøde.

Før vi kan høste fruktene av freden, må vi så kjærlighetens, tilgivelsens og forsoningens frø i våre borgeres hjerter og sinn.

Vi må luke ut ugress i form av splid og uenighet, hat og misforståelse og vi må stå på og jobbe hver eneste dag, både i gode og dårlige tider.

Jeg er inspirert av et Bibelsitat som sier at: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.»

Jeg er like inspirert av et vers i den hellige Koranen, som sier at: «Menneskeheten er visselig som brødre. Slutt derfor fred med deres brødre.»

Jeg forplikter meg til å jobbe for fred hver eneste dag og til alle årstider.

Jeg er min brors vokter. Jeg er også min søsters vokter.

Jeg har løfter som jeg skal holde før jeg sovner. Jeg har mange mil å gå på veien mot fred.

Avslutningsvis vil jeg innstendig oppfordre det internasjonale samfunn til å slutte seg til meg og mine landsmenn i Etiopia i vår medemer-inspirerte innsats for å bygge varig fred og fremgang på Afrikas Horn.

ሰላም ለሁላችንም፤ ለሰላም አርበኖች እንዲሁም ለሰላም ወዳጆች።

Tusen takk!

LES MER:

• Norges Kristne Råd: «Det Dr. Abiy Ahmed har bidratt til er i manges øyne et under»

• Etiopias statsminister tildeles Nobels fredspris. Men hvor er freden? spør eritreere i Norge

• Afrika-ekspert: «Ordet ble fritt i Etiopia. Det har bidratt til oppblomstring av konfliktene landet nå sliter med å få kontroll over»

---

Fakta:

---