Tyranniets ansikt

For hundre år siden ble Europa rammet av totalitære ideologier som fascismen, nazismen og kommunismen. Etter kort tid måtte vanlige mennesker marsjere med våpen i hendene og slåss for tyranner besatt av stormannsgalskap.

Det er behagelig å tenke at dette ikke kan skje igjen. At våre demokratier er så robuste at de er motstandsdyktige mot maktpersoner som vil destabilisere og demontere dem. At vi har lært av historien slik at vi vil oppdage det i tide – og gjøre motstand – hvis det er i ferd med å skje.

Blind lydighet

Russerne som stemte i 1990 trodde neppe at det skulle bli det siste frie og rettferdige valget i landets historie de neste 30 årene.

Tyrkere som stemte på Recep Tayyip Erdogan ved presidentvalget i 2014, forutså neppe at denne mannen skulle iscenesette et kupp mot seg selv to år senere, slik at han kunne erklære en unntakstilstand som fortsatt varer.

Denne unntakstilstanden har Erdogan brukt til å fengsle over hundre tusen politiske motstandere, journalister, dommere og lærere. Han har sparket eller fengslet over 3.000 politifolk, 2.000 offiserer og 150 generaler for å sikre seg blind lydighet blant dem som nå brukes til å holde egen befolkning nede.

LES MER: Slik laget han sin Erdogene sone

Lar oss lure

I boka Om tyranni – 20 ting vi kan lære av det 20. århundret advarer den amerikanske historieprofessoren Timothy Snyder om at vi lar oss lure like lett som oldeforeldrene våre, selv om vi har muligheten til å lære av deres feil.

Han lister opp faktorer som er klassiske tegn på at personer som er demokratisk valgt vil bruke makten sin til å skaffe seg diktatorisk grep over befolkningen:

• Når systemet for maktfordeling blir angrepet. Disse sinnrike konstruksjonene, nedfelt i nasjonenes grunnlover, er faktisk laget for å forhindre tyranni. Når de polske makthaverne har svekket domstolenes makt, når den amerikanske presidenten konsekvent angriper pressen og når den britiske statsministeren nylig permitterte parlamentet – da må folket stå opp og verne om disse institusjonene.

• Når hets og kallenavn blir brukt til å gjøre enkeltmennesker og grupper til fiender av samfunnet. Når Putin og Erdogan omtaler politiske opposisjonelle som terrorister eller når Trump kaller sine politiske motstandere for crooked Hillary Clinton, lying Ted Cruz og sleepy Joe Biden. Når makten gjør individer til stereotypier, gir man grønt lys for mobbing på samfunnsnivå.

• Når løgner gjentas og fakta benektes beredes grunnen for bedrageriet som må til for å frata et folk sin frihet. Når en leder misliker dem som undersøker og som graver fram fakta, ser vi konturene av en potensiell tyrann.

LES MER: Beskjedenhet er for nonner, mener Donald Trump

Skummel kombo

Den amerikanske slaverimotstanderen Wendell Philips påpekte at «evig årvåkenhet er frihetens pris» og at «frihetens manna må sankes daglig for å ikke bli bedervet».

Det samme var den banebrytende statsviteren og forfatteren Hanna Arendt inne på da hun i The origins of Totaliarism (1951) undersøkte hvordan så mange mennesker kunne bli redskaper for ondskapen i nazismen. Selv personer som Adolf Eichmann, den logistiske hjernen bak masseutryddelsen av jødene, ble av Arendt portrettert som en byråkrat mest drevet av ønsket om å gjøre karriere.

Arendts analyse er at det mest skremmende med Eichmann er at han var så vanlig. Samtidig var han lydig. Det er en skummel kombinasjon. Lydighet og angst for å være annerledes er nemlig konformismens fremste kjennetegn. Det vet de å spille på, de demagogene som prøver å få folket til å forakte de institusjonene som har gitt dem de frihetene de har.

Merk ordene

Fra historien vet vi at det er en grov feilslutning å anta at personer som kom til makten gjennom visse institusjoner ikke kan bruke sin makt til å rasere de samme institusjonene.

Det meste av den makten et autoritært styre har, blir faktisk overgitt før det er for sent å opponere.

Denne foregripende lydigheten og mangelen på motstand er det som muliggjør at demokratier blir omgjort til diktaturer.

Skal vi stoppe tyrannene før de tar fra oss den muligheten, må vi ta dem på ordet. I ettertid er det lett å se at despotene i historien som regel ordla seg på en måte som pekte fram mot de overgrepene vi nå vet at de var i stand til å utføre.