I debatten om spillefilmen Disco har frykten for maktmisbruk i kristne sammenhenger blitt hyppig diskutert. Regissør Jorunn Myklebust Syversen har ønsket å rette søkelyset mot sosial kontroll i religiøse miljøer, og sa til Vårt Land at hun ville undersøke når menighetenes strukturer blir usunne.
Ikke Guds øyne
Filmen er viktig, og avhoppere som Christine Andreassen har delt smertefulle erfaringer fra da hun som barn deltok på en leir i regi av den danske menigheten Faderhuset – ikke minst under Vårt Lands paneldebatt på tirsdag.
Men uten å bagatellisere disse opplevelsene, frykter jeg at Discos sammensausing av forskjellige kristne miljøer, bidrar til å overdrive bekymringen for hvor skadelig det kan være å være kristen i Norge i 2019.
Det kunne vært spennende å spørre Snapchat-helsesøsteren Helsesista om hvor mange som kontaktet henne med bekymringer om ikke å strekke til i menigheten. Antakelig få eller ingen. For er det én ting jeg ikke bruker bekymringskvoten min på, så er det karismatisk kristendom. Det daglige presset jeg selv står i som far, handler om kroppspress, klespress, sminkepress, mobilpress og aktivitetspress. Knyttet til framveksten av sosiale medier og digitale oppmerksomhetstyver, hvor jenter i barnehagealder får høre at de er tjukke. Det er ikke Guds øyne som er problemet, men medelevenes nådeløse blikk.
Alltid til kort
Danske Sørine Gotfredsen er kjent både her og i nabolandet for å være en «mørkekvinne» som holder luthersk og kierkegaardsk strenghet høyt: Vi er alle syndere, og vi kommer alltid til kort: «Kristus er den etiske målestokken for hvordan vi skal leve, og det er umulig å etterleve», sier Gotfredsen.
Hun er opptatt av presset som møter dagens unge, på plattformer som Instagram og Facebook. Da jeg intervjuet henne for et par år siden, spurte jeg om det ikke var selvplagende å legge stein til byrden med også å snakke om utilstrekkeligheten i møte med Gud. Dette avviste hun kontant:
– Når vi lever i en ramme hvor Gud ikke lenger er til stede, så er vi overlatt til oss selv. Man blir fanget i en sammenligningstilstand hvor man hele tiden bedømmes av de andres blikk. Hvis du derimot streber etter det perfekte i Guds øyne, så vil du i den bestrebelsen ikke bare leve med kravet om å gjøre det beste, men også med tilgivelsen for at du ikke klarer det. Kravet, plikten og nåden hører sammen i forholdet til Gud. Dette har vi erstattet med kravet fra omverdenen, fra samfunnet, fra normene – og der fins det ingen nåde.
Nåden
Kirkefolk jeg har diskutert Disco med, har nettopp vektlagt at nådedimensjonen mangler i filmen. De kjenner seg ikke igjen i det fraværet av nådebudskapet som filmen portretterer: Det kan likne på overflaten, men selve kjernen er borte. Skremslene om fortapelse som preger to av de tre trosfellesskapene i filmen, er mer marginal enn man kan få inntrykk av, om man bruker filmen som en linse å forstå dagens kristenliv.
Kanskje er jeg også preget av egen oppvekst, i en bløt, vennlig vaffelkristendom, hvor Ten Sing-øvelsene på onsdager og sommerleirene i regi av KFUM var et sted hvor outsiderne i skolegården fikk lov til å blomstre, i utkanten av de brutale kravene fra den omverdenen Gotfredsen snakker om. Vi snakket ikke om fortapelse, men om oppbyggelse. Med hånda på hjertet kan jeg si at jeg aldri har fryktet fortapelsen, verken for meg selv eller for mine gudløse venner eller barn.
For det er ikke en streng Gud jeg frykter, men et kaldt samfunn. Det er ikke Bibelens fortellinger som er problemet, men Snapchat og Instagram-stories, hvor sammenligningstilstanden skaper nye tapere og nye maktstrukturer, hvor noen må tråkkes på for at andre skal være kongen på haugen, inntil de blir veltet ned og nye småkonger stiger fram, i et nervøst, kortlivet seiersøyeblikk.
Ingen bagatell
Ingenting av dette er ment å bagatellisere erfaringene fra utbrytere som har forlatt sjelsødeleggende miljøer i randsonen av kristenheten. Og når pastorer og prester ønsker Disco velkommen, er det neppe bare en mediestrategi som skal demonstrere åpenhet – det er trolig også et ektefølt ønske om å skjerpe kritikken av skadelige maktstrukturer som også oppstår i religiøse sammenhenger. Men samtidig får jeg litt den samme følelsen som når vi ler av Nord-Korea på Dagsrevyen, at det er en lynavleder som drar blikket vekk fra våre egne problemer.
Når pressen og kunsten skal avdekke maktmisbruk er det både riktig og viktig å grave fram usunne eksempler fra trossamfunn. Men i dagens samfunn blir dette enkel maktanalyse.
Den vanskelige maktanalysen bør undersøke hvordan vi skaper en opphisset konkurransestemning, næret av teknologiutviklingen, hvor de fleste taper og noen få vinner. Og prisen er at vi blir mer selvopptatte, samtidig som selvfølelsen synker.
LES OGSÅ: 'Utrolig sterkt om karismatiske menigheter', mener Christoffer Svartdahl fra United
Avmakten
Den kristendommen jeg kjenner meg hjemme i, er avmaktens religion, hvor det sterke kommer til uttrykk gjennom det svake – gjennom barnet, lidelsen, døden. Dette har blitt misbrukt til alle tider og vil antakelig bli misbrukt i all overskuelig framtid.
Disco er en viktig film, og kritikken den kommer med bør tas på alvor – og den blir tatt på alvor. Og ingen film kan påta seg ansvaret å tematisere maktmisbruk i alle sammenhenger. Men når kritikken den reiser, ikke treffer min egen hverdag og utfordringene jeg står ovenfor når jeg skal gi mine barn både selvtillit og medfølelse ut i det vanskelige livet, så er det fordi de vil støte på helt andre problemer enn dem regissør Jorunn Syversen Myklebust løfter fram. De vil møte et sekulært samfunn hvor den brutale sammenligningstilstanden Gotfredsen snakker om regjerer – og der er nåden minst like fraværende.