Film

Disco-regissør: – I noen religiøse miljøer finnes det sterk sosial kontroll

Disco-regissør Jorunn Myklebust Syversen håper noen kan kjenne seg igjen i hennes nye film.

– Jeg vil ikke kritisere det å tro, men se på strukturene rundt. Når blir det usunt? Når bør man se litt ekstra på sitt eget miljø? Det er alvorlig at det i noen religiøse miljøer finnes sterk sosial kontroll.

Filmskaper Jorunn Myklebust Syversen har lenge vært nysgjerrig på karismatiske menigheter og den generelle rammen rundt det å tro i Norge i dag. Dette er utgangspunket for hennes nye film Disco, som sirkler inn flere menighetsmiljøer som springer ut fra Pinsebevegelsen.

– Jeg har alltid vært opptatt av hvordan vi påvirkes av miljøet vi er i. Jeg er interessert i dynamikken i lukkede miljøer og hvor lett maktubalanse kan oppstå. Det snakkes mye om hvordan mennesker som kommer fra minoritetsmiljøer opplever sosial kontroll, men jeg tenker at vi snakker litt for lite om at det også skjer i kristne og sekulære miljøer.

LES OGSÅ: – Her skildres en moderne kristen tradisjon vi har sett veldig lite av på film

Fallet

Disco omhandler den meritterte diskodanseren Mirjam, spilt av Josefine Frida, kjent fra Skam. Mirjam er også et yndet medlem i den karismatiske menigheten Friheten. Hun er stjerne på begge arenaer, enten hun synger poppete lovsang i skinnende menighetslokaler eller danser seg til VM-gull.

Men det er som kjent ikke gull alt som glimrer.

– Jeg tenker at miljøene står i kontrast til hverandre, men samtidig har de likhetstrekk. Det er overflate og fasade som er styrende. De har hver sin ekstreme form, og da kan de lett havne litt på siden av samfunnet, sier Syversen.

Det var ingen tilfeldighet at disko, en sportsgren dynket i glitter, paljetter og staffasje, ble Mirjams fritidssyssel. De to miljøene hun er del av er begge preget av sitt ytre uttrykk, og det å prestere blir løftet frem som viktig.

– De mest radikale menighetene snakker om at djevelen brolegger den brede veien med fristelser, og disko ble liksom den ultimate manifesteringen av den brede veien.

Tidlig i filmen kollapser Mirjam under en konkurranse. For den regjerende verdensmesteren blir fallet en kilde til indre uro og psykiske problemer, og en traumatisk barndomsopplevelse kommer til overflaten. Syversen har vært opptatt av å skildre hvordan et menneske «mister stemmen sin».

– Hvordan er det å befinne seg i en vanskelig situasjon når den ikke blir anerkjent? Det går igjen i det jeg jobber med, det å se på hvordan samfunnet møter enkeltmennesker i vanskelige livssituasjoner. Her opplever jeg at det er en berøringsangst.

LES OGSÅ: – Jeg gråt fordi jeg så meg selv, skriver Christine Andreassen om Disco

'Tro bedre'

Jorunn Myklebust Syversen har gjort mye research for sin nye film. Hun har sett dokumentarer og mang en YouTube-opplastet preken, men også selv avlagt «en del av de moderne frikirkene» en visitt, og oppsøkt utallige gudstjenester. Det siste miljøet hovedpersonen Mirjam oppsøker, er en menighet med sekteriske trekk.

– Det har vært viktig å snakke med folk underveis i research-fasen. Den siste menigheten er mer radikal, og den baserer seg på ofres egne historier. Jeg har snakket med mange ulike mennesker, og prøvd å lage en historie som kan gjenspeile min fortolkning av det de har fortalt meg.

Selv har Syversen ingen menighetsbakgrunn, derfor var forarbeidet viktig for henne. Hun har ofte spurt seg hvordan hun, med et blikk utenfra, kan gå inn i dette. Gjennom samtaler med kilder har hun forsøkt å skape det hun tror er troverdige miljøskildringer.

– I religiøse miljøer har noe av dem jeg har snakket med opplevd å ikke bli tatt på alvor, det blir bortforklart: «Du må bare tro bedre og være bedre.» Tro er viktig for folk, og da kan det nok være lett å begrense andre fordi man så sterkt ønsker å finne orden i sitt eget kaos. Det er noe av det jeg sitter igjen med etter å ha hørt alle de historiene.

LES OGSÅ: Menighetspastorer forbereder seg på å bli stilt i dårlig lys

Autentisk fiksjon

Disco er Jorunn Myklebust Syversens andre spillefilm, men hun har også laget en del kortfilmer. Som regissør har hun en dragning mot lukkede miljøer på siden av samfunnet.

– Selv om jeg lager fiksjonsfilmer, er jeg opptatt av å skildre miljøer på en autentisk måte. Jeg ønsker at folk som befinner seg i en situasjon som hovedpersonen, kan kjenne seg igjen.

Regissøren mener det er viktig å våge å ta i vår egen kultur. Hun ønsket å skildre et menneske som mister seg selv i et religiøst miljø, og som ikke har andre å omgås.

– Jeg tenker at vi må tørre å være kritiske til hva slags miljøer vi er i selv og hvordan vi forvalter det til barn og mennesker i sårbare livssituasjoner.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film