Nyheter

Ulver er flokkdyr

Terroristen dreper, ikke bare fordi han er alene. Men også fordi han hører til.

'Det er på tide å slutte med begrepet 'ensom ulv'», skriver Morgenbladets Sigve Indregard, og har naturligvis helt rett i det (MB, 12.08.2019).

For det første underslår forestillingen om den ensomme ulven at høyreekstreme terrorister springer ut av et høyst virksomt og reelt fellesskap. Politiets sikkerhetstjeneste bekreftet tidligere denne uken at trusselvurderingen for høyreekstrem terror i Norge tidligere i sommer ble oppjustert fra «lite sannsynlig» til «mulig».

Hvorfor? I et intervju med Filter Nyheter knyttet Arne Christian Haugstøyl i PST oppjusteringen til to forhold: (1) en smitteeffekt etter moskéterroren i New Zealand, der 51 ble drept. Og (2) fremveksten av flere høyreekstreme nettverk der terroristene beskrives som «utvalgte» og som helter. «Det har også vært en del direkte oppfordringer til terror», la Haugstøyl til. Slik egger de såkalt ensomme ulvene hverandre til «innsats», med oppfordringer og løfter om ære.

Liksom uventet

Videre kan ulvemetaforen tjene som en unnskyldning for at vedkommende, i dette tilfellet en 21-åring fra Bærum, ikke ble huket inn på et tidligere tidspunkt, slik statsminister Erna Solberg antydet mandag formiddag: «Utfordringen vår er at det er vanskelig å følge med på enkeltpersoner som gjør ting – ensomme ulver, som vi sier».

LES OGSÅ: Terrorsiktet skal ha blitt kristen: – Kidnapper kristendommen til sitt formål

Dertil baner bildet av vargen vei for en patologisk forståelse av vår tids største terrortrussel; som om høyreekstrem terror er en slags sykdom eller galskap som oppstår når noen blir gående alene over for lang tid. I virkeligheten er det litt mer komplisert. Fremmedgjøringen og alenegangen på gutteværelset er en del av terrorens forutsetning, ja visst. Men det samme er tilhørigheten. Å planlegge en terroraksjon krever næring og påfyll – i et bekreftende fellesskap.

Selvforakt og ridder-kompleks

Terroraksjonen i El Paso og Christchurch – samt terrorforsøket i Bærum – er symptomatiske. I alle tilfeller gikk gjerningsmannen nærmest av veien for å sende hilsener tilbake til flokken sin: «Se, jeg gjør det for vår skyld!». Terrorister sier ikke «jeg» og «min»; de sier «vi» og «vår». Dette er terrorismens paradoks: En livsfarlig miks av galskap og ideologisk besettelse; selvforakt og selvforherligelse, dyrket i ensomhet så vel som i fellesskap, på måter som ikke lar seg skille fra hverandre. «Forvist» og «utvalgt» på samme tid.

Eller som Ivar Bu Larssen beskrev det i gårsdagens Vårt Land: «Jeg vil hevde det er mulig å bli besatt av en ideologi, på en måte som er umulig å skille fra galskap» (VL, 13.08.2019). Også her svikter bildet av ulven. Terroristen er alene, ja visst, men også ikke. Tilregnelig, men også ikke. Galskapen får retning og dødbringende potensial først når den settes inn i et ideologisk rammeverk, som 22. juli-rettsaken er en evig påminnelse om.

Gjenkjennelig mønster

Til sist risikerer forestillingen om den ensomme ulven å redusere enhver terrorhendelse til en anomali – en raritet og et særtilfelle. Som om de ikke følger et gjenkjennelig mønster. Flere av faktorene er allerede nevnt: lukkede gutterom, ideologiske skylapper, radikalisering på nett, arbeidsledighet og dysfunksjonelle familieforhold. Dette er faktorer som går igjen og igjen, enten vi snakker om høyreekstrem eller islamsk terrorisme.

Og derfor er det viktigere å fokusere på disse faktorene, enn på nye og gamle utspill fra Donald Trump og Per-Willy Amundsen, som er ille nok, bevares, men hvis betydning nok overspilles. Gid det var slik at alt ble bedre bare Hege Storhaug og HRS mister statsstøtten. Eller at et godt røktet ordskifte var svaret på alle våre problemer. Fullt så enkelt er det nok ikke, dessverre.

LES OGSÅ: Nettforum hyller massemord: Totalt hinsides all moral

Som en kamerat skrev i et Facebook-innlegg: «Nøkkelen til å forstå terrorhandlinger ligger ikke i hva personer som begår terrorhandlinger har til felles med personer som ikke begår terrorhandlinger. Se i stedet etter hva som skiller de som begår terrorhandlinger fra de som ikke begår terrorhandlinger, og hva de som begår terrorhandlinger har til felles med andre som begår terrorhandlinger.»

Varslet katastrofe

Dette er den tunge jobben med å forebygge lignende tilfeller: å forstå og identifisere mekanismene som produserer unge gutter som foregir å «beskytte» det samme samfunnet som de hevner seg på. Og i neste instans å gjøre noe med de samme mekanismene. Ikke fordi disse guttene er få og ensomme. Men fordi de utgjør en flokk.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Nyheter