Et språk for overgrep

– Jeg håper fredsprisen i år bidrar til å hindre at flere menn blir overgripere i krig. For å få til det trengs det blant annet flere straffeprosesser mot seksualisert vold. Militærets egne rettssystemer må også straffeforfølge hardere.

Inger Skjelsbæk er forskningsprofessor ved Prio og UiO har i 20 år jobbet med seksualisert vold i krig og konflikt. Hun peker på at tildelingen av Nobels fredspris til Denis Mukwege og Nadia Murad speiler en utvikling som har pågått over tid. Det er først de siste tiårene, etter Rwanda og Balkan-krigene, at voldtekter har blitt sett på som et politisk våpen og del av en krigsstrategi.

Sikre bevis

Et grunnleggende problem har vært at voldtektsmennene i stor grad går fri. Gynekologen Denis Mukwege har gang på gang understreket viktigheten av at ledere og overgripere blir stilt til ansvar.

– Seksuelle overgrep er aldri lov og kan alltid straffeforfølges. Krigens rett gjør ingen unntak her, sier Skjelsbæk.

Pågripelser krever dokumentasjon. Det er derfor avgjørende at lokalt politi og helsepersonell vet hva de skal spørre om når de skal samle bevis, fremhever forskeren. Bevisene kan noen ganger være gamle. Ofrene har gjerne opplevd flere former for overgrep, ikke bare seksuelle. Da er ikke voldtekten alltid det første man forteller om.

– Hadde overgriperne uniform? Hvilke militære grupper var til stede? Hvilke detaljer fra åstedet husker offeret? I internasjonale straffedomstoler er det viktig å ha bevis for at volden fant sted i et område hvor det faktisk var krig.

Skjelsbæk håper engasjementet fredsprisen fører med seg også vil styrke dette lokale arbeidet.

Medisinsk spesialkunnskap på voldtektskader, slik Mukweke har, er det også mangel på, forteller forskeren.

– Jeg vet eksempelvis ikke i hvor stor grad rohingyaene, som er blitt utsatt for systematiske overgrep, blir tilbudt behandling.

LES MER: Min tro med Denis Mukwege

Krig på kroppen

Kampen mot seksuelle overgrep handler også om å fjerne skam og stigma. Begge de to fredsprisvinnerne gir ofrene et ansikt ved å våge å snakke åpent om lidelsene, mener Skjelsbæk.

– Ofrene mangler ofte et vokabular for å fortelle om de seksuelle krenkelsene. Det er et stort problem, også for rapporteringen. Mukwege og Murad gir volden et språk som gjør det mulig å snakke om det med verdighet.

– Nadia Murad ble holdt som sex-slave av IS. Hva har det å si at en av prisvinnerne selv har opplevd overgrep?

– Det er svært viktig. For å kunne straffeforfølge, må noen vitne, og Murad har opplevd krigføringen på sin egen kropp. Hun er ung og har livet foran seg. Kanskje kan hun vise andre kvinner at går an å få et bra liv, selv om man har opplevd noe grusomt.

Skjelsbæk har selv gjort feltarbeid på Balkan etter krigene der. En av kvinnene hun møtte tok saken sin til straffedomstolen i Haag. For henne var det avgjørende at overgrepene ikke først og fremst ble sett på som en privat krenkelse, men som en strafferettslig forbrytelse og et samfunnsproblem, forteller Skjelsbæk.

VÅRT LAND MENER: Nobelkomiteen er igjen på sporet av hva som er virkelig fredsskapende

Barna som blir født

Mange kvinner føder barn etter voldtektene. Barn som fødes som følge av krigsforbrytelser er i liten grad er blitt løftet frem.

– Volden produserer barn som i utgangspunktet ikke er ønsket. Disse barna vet vi lite om.

Skjelsbæk gjorde seg erfaringer om temaet da hun var i Bosnia for seks-syv år siden. Familiene hun møtte ville i liten grad snakke om barn etter voldtekt. Noen hadde blitt adoptert bort, andre ble værende. Mødrene ønsket å beskytte dem.

– Vi kan ikke forske på disse barna uten tillatelse fra foreldrene. Vi vet ikke hvordan det har gått med dem. Dette kommer til å bli et av de store temaene fremover.

LES MER: Norsk-jesidier: – Jeg er overlykkelig