Bare to av 15 medlemmer i det Kirkerådet som var samlet før helgen er på den konservative siden i spørsmålet om likekjønnede ekteskap. Da det samme rådet før helgen torsdag utnevnte ny biskop i Den norske kirke, stemte hele ti av dem for en konservativ kandidat.
Det vil endre manges oppfatning av aksen liberal/konservativ i Den norske kirke. Det vil endre manges oppfatning av organisasjonen Åpen folkekirke. Og det endrer garantert manges tanker om hvordan Den norske kirke vil se ut i framtiden.
LES OGSÅ: Kirkerådslederen: – Valgte brobyggeren
Andre spørsmål avgjorde
Siden motstanden mot kvinnelige prester for et par tiår siden ble en sak for spesielt interesserte, har homofilispørsmålet vært den store skillelinjen i kirken. På hver sin side av dette skillet ville man ha «sine» folk inn i kirkens maktorganer.
Bispemøtet er et av de aller viktigste organene. Hver utnevnelse av en biskop med konservativt syn på ekteskapet ble sett på som et nederlag for den liberale fløyen. På den andre siden var følelsene om mulig enda sterkere.
Etter kirkemøtevedtaket om liturgi for likekjønnede tidligere i år, er det ikke lenger slik. Avgjørelsen er tatt, det er bare formaliteter som gjenstår før homofile kan gifte seg i kirken.
Derfor valgte åtte av 13 «liberale» kirkerådsmedlemmer å se bort fra denne saken da de utnevnte biskop, selv om de var fullt klar over at valget deres ville gi «konservativt» flertall i Bispemøtet.
LES OGSÅ: Valget av ny biskop i Stavanger var krevende
Sprik i enigheten
Det er mange forhold som spiller inn når en biskop skal velges. Blant annet er Stavanger bispedømme bibelbeltets spenne. Avtroppende biskop Erling Pettersen møtte mye motstand de første årene. Til Vårt Land sa han i forrige uke at «jeg unner ikke min etterfølger, uansett hvem det blir, det jeg opplevde».
Det ville antakelig ikke blitt lettere for TF-teologen Torstein Lalim. Han ville blitt symbolet på at kirkevalgets vinnere ikke mente det de sa i talene sine, at de ville gi sine meningsmotstandere rom i kirken. For hvor skal man gi konservative et rom, om ikke i et av de mest konservative bispedømmene?
Det er heller ikke tvil om at en del av Kirkerådet faktisk mente at Braut var den beste kandidaten, hvis man så bort fra den allerede avgjorte kampen for likekjønnede ekteskap. Redaktør Tarjei Gilje i avisen Dagen tar feil når han skriver at «om Åpen folkekirke skulle ha valgt på fritt grunnlag, ville de neppe ha trengt så mye som fem minutter på å bestemme seg for Torstein Lalim.»
Åpen Folkekirke er ingen ensartet aktivistgruppe som konsekvent står bak «sine egne» i alle avgjørelser. Faktum er at organisasjonen spriker i synet på en rekke spørsmål, ikke minst hvor radikal teologien skal være og hvordan demokratiet skal forankres i kirken.
LES OGSÅ: Etterlyser flere biskoper fra Det teologiske fakultet
Skuffelse
Det blir garantert oppvask når organisasjonen kommer sammen til årsmøte i januar. Mange av medlemmene er dypt skuffet. De forventet en utnevnelse som markerte at «deres side» faktisk hadde flertall.
Noen roer seg kanskje når støvet legger seg. Ved å vrake vinneren av den kirkelige avstemningen, Karmøy-prosten Helge S. Gaard, markerte Kirkerådet i det minste at de ikke er bundet av det kirkelige votumet. Det kan få betydning når nye biskoper skal utnevnes. I Nidaros er man allerede i gang. Dernest ligger Oslo, Tunsberg og preses i løypen.
Spørsmålet er om dette er nok for Åpen folkekirkes medlemmer. Noen vil muligens kreve endringer i ordningen for bispeutnevnelser for å sikre utnevnelse av biskoper fra Det teologiske fakultet, som står i en mer radikal teologisk tradisjon. Slik det er nå, må Kirkerådet velge blant de tre kandidatene som får flest stemmer i den kirkelige avstemningen. Det er ikke bare lett for radikale kandidater å nå opp her.
LES MER: Åpen folkekirkes støttespillere fortviler
Symbolsaker
Om ny valgordning for biskoper kan bli en samlende sak, er likevel ikke sikkert. Ikke alle i Åpen folkekirke er opptatt av progressiv TF-teologi. For ikke å snakke om mindre aktive kirkemedlemmer, de bryr seg ikke om teologi i det hele tatt. De bryr seg om symbolsaker. Det kan bli vanskelig å gjøre valgordning for biskoper til en slik symbolsak. Det kan bli tungt å finne andre symbolsaker.
Uten slike saker kan det bli like tungt å mobilisere til kirkevalget i 2019. Om Åpen folkekirke greier å gjøre en forskjell – hvis de i det hele tatt eksisterer – er et åpent spørsmål.
Den viktigste erkjennelsen av forrige ukes bispevalg er derfor at Den norske kirke er like treg å snu som en gammel supertanker. Kursen er justert et par hakk. Noe tyder på at det kan bli med det.