Himmelske forestillinger

I Edvard Hoems Slåttekar i himmelen møter vi Nesje som er husmann og slåttekar i Rekneslia utenfor Molde. Han sliter gjennom et langt liv for å brødfø familien, og må sende flere av barna fra seg ettersom det ikke blir mat nok til alle.

Veslegutten på sju blir satt bort til slekt, og Eilert på 17 drar til Amerika. Det er tungt. Det som til slutt trøster ham, er at de kommer til å treffes igjen etter døden. Nesje drømmer at han da skal bli slåttekar i himmelen. Slik vil barna sikkert kjenne ham igjen.

LES MER: «Sammenliknet med andre tider og andre steder, blir våre lidelser litt knuslete. Men himmelhåpet er for oss også»

Trøst og oppbrudd

Den kristne­ visjonen om et liv etter døden bærer i seg en sterk fremtidsvisjon. «På de mørke ørkenganger følger siden løftets land», synger vi i Brorsons salme. Forestillingen har gitt trøst og motivert til utholdenhet, slik som for husmannen Nesje.

Den har også motivert til oppbrudd. Nesjes svigerinne, den fyrrige Gjertine, hadde ikke samme ro. Hun ønsket å realisere­ drømmen på denne siden av døden­. Sammen med Ole Salmaker­ gjorde hun som 800.000 andre nordmenn og satte ut mot det lovede land over havet.

Ikke sjelden ble drømmen nybyggerne­ bar med seg nedfelt i nye stedsnavn, som Jerusalem, Bethel, Bethlehem og Salem­. Bibelens fortelling, geografi og fremtidsvisjon var den store koden­, rammeverket som menneskene tolket sine liv inn i.

LES MER: «Kanskje har pietistene hatt rett hele tiden?»

Guds trone i skyene

Det er lenge siden denne store fortellingen var selvsagt. Dag Solstad forteller i sin roman 16.07.41 om sine forestillinger om himmelen. Han mistet sin far da han var elleve år, og trodde heller ikke den gang at han skulle få se ham igjen.

Den himmelske gjenforening hadde aldri spilt noen stor rolle for ham, heller ikke da han som barn og tidlig ungdom hadde hatt himmelske forestillinger. «Da min far døde var han død, og jeg ville aldri se ham igjen, heller ikke i det hinsidige, selv om jeg altså hadde, den gang som barn, elleve år, en uklar forestilling om himmelens rike, som fulgte meg i årene som kom, helt til disse opphørte, nærmest av seg selv, i sekstenårsalderen da jeg forlot de troendes rekker, for godt.»

Da han, nærmere førti år senere­, har himmelske visjoner på en flyreise over Berlin, kaller skyformasjonene på hans forestillingsevne. Han så ikke bare sin far, men også Guds egen trone­:

«Alt jeg så liknet en salme. Jeg så menneskehetens innerste forhåpninger. Jeg så uttrykk for nåden­ der ute, og klare bilder på frelse. Jeg så englene, hele tiden så jeg englene, skarer av engler. Jeg så igjen Løven og lammet, nå i et rosa lys. Jeg så fabel-
dyrene. Tronen og Himmelvognen, alt som er blitt sunget om, og alt som det er blitt malt bilder­ av».

LES MER: «Den kristne fortolkningen har noe fundamentalt annerledes enn de andre tradisjonene»

Avviklingen

Solstad vet hvor forestillingene kommer fra. Det er fra den europeiske kultur. Han kjenner visjonene igjen fra maleriene i eldgamle europeiske katedraler­, «og jeg var svært takknemlig for alle bilder jeg har sett og alt jeg har lest og som jeg vet er umistelig».

Samtidig vet han at han ikke har noen mulighet til å oppdage Gud i sine himmelske forestillinger, «av grunner som er åpenbare for enhver».

Til sammen favner Hoems og Solstads forfatterskap både fylden­ og avviklingen av den kristne visjonens betydning i vår egen nære kulturhistorie.

I dag er det er lett å si at materielle­ goder har ført til at himmelen er overflødig. Men kanskje vi heller skal spørre om vi har en krise i vår forestillingsevne? Hvilken fremtid kan vi tro på i dag?

Fremtiden er blitt en kommende katastrofe. Den handler om flyktningkrise, finanskrise­ og klimakrise. Den handler om redsel­ for terror. Krisene og redselen er reelle nok, men det handler like mye om følelser, vilje­ og forestillingsevne.

Det er foruroligende, som det nylig ble påpekt av skribent Mikkel­ K. Frantzen i danske Politiken (14. mars), at selv ikke dagens­ forfattere tør å gjøre seg illusjoner om en annen virkelighet. Som han sier, «hvis ikke litteraturen, om ikke andet som ren gestus, kan pege på andre og alternative fremtidsrum – hvem fanden kan så?»

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Andre forestillinger

Forestillingen om et himmelsk Jerusalem har vært kulturelt produktiv i to tusen år. I dag er den i ferd med å avvikles i kulturen.

Selvsagt finnes det kristne­ håpet­ fremdeles, men i majoritetskulturen­ er det i ferd med å bli erstattet av andre forestillinger.

Et eksempel er Yuval Hararis­ historie om Homo Sapiens (Sapiens­ 2015). Den handler ikke om menneskets plass i en frelseshistorie­ som går fra skapelse­ til gjenløsning. Den handler om en tilfeldig dyreart som vinner over de andre ved hjelp av den sterkestes rett.

Mens andre tenker at arten snart har greid å ta knekken både på miljøet rundt seg, og på seg selv, tenker Harari at vi går mot en transhuman ny art. De som dominerer kloden om hundre år vil være utviklet ved ny bioteknologi. De vil ha helt andre følelser­ og intellektuelle egenskaper enn oss. I denne fremtidsvisjonen er det ingen plass for verken Gud eller sjel.

Budskapet i de eldgamle, europeiske katedralene er ikke lenger relevant. De står i fare for å bli museer. Kanskje skapes et vakuum hvor langt kraftigere religiøse visjoner vinner plass. Det trenger man ikke engang være forfatter for å kunne forestille seg.

Eivor Oftestad er kirkehistoriker.