Klokt kullvalg

Næringsminister Monica Mæland reddet torsdag Store Norske Spitsbergen Kulkompani i Longyearbyen med en halv milliard. Det var klokt, men hadde hun noe valg? Å la Store Norske gå over ende nå ville hatt dramatiske konsekvenser for norsk bosetting på Svalbard. Øysamfunnet er ennå ikke klar for å få det til å gå rundt uten en industriell motor, slik lokalstyreleder Christin Kristoffersen har pekt på gang på gang.

Det har vært tunge tider for kullselskapet de siste årene. Lunckefjell-gruva har vært en økonomisk katastrofe. Et marginalt prosjekt fra starten av ble ikke noe bedre etter flere uhell, uforutsett mye stein i kullaget og stupende kullpriser. Nesten fra starten har det handlet om å minske tapet mest mulig. I løpet av tiden jeg bodde der opplevde jeg også at økende folkelig og politisk motstand mot kulldrift tæret på entusiasmen.

Nå som Store Norske har fått et pusterom, må det brukes godt. Justisminister Anders Anundsen har varslet en ny svalbardmelding. Der bør det komme tydelig fram at tiden for de store uttakene av kull på Svalbard er over. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er slutt for gruvedriften eller Store Norske.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Longyearbyen trenger fortsatt «mykje lys og varme», og det kommer fra kullet i Gruve 7. Fram til noen finner en bedre og mer bærekraftig løsning som kan drifte verdens nordligste familiesamfunn, må det fortsette. Resten av Store Norske-konsernet må derimot ta av seg lompen (kjeledressen) og tenke nytt. Dette arbeidet er allerede i gang, men eierne må kreve større innsats fra selskapet selv. Havnedrift i et stadig mer isfritt havområde og logistikk for arktisk forskning er noen veier å gå. Et forbilde finnes noen mil lenger nordvest: Kings Bay i Ny-Ålesund var en gang et kullselskap. Nå legger de til rette for at forskere fra hele verden får samlet inn unike data.

Longyearbyen er på god vei ut av kullalderen. Store Norske må være med og bidra til dette.