Hitler-argumentet – også kalt München-argumentet – blir ofte brukt. I München i 1938 gjorde Storbritannias statsminister Neville Chamberlain den historiske feil ikke å forstå hvilken ondskap Adolf Hitler representerte. Han godtok en fredsavtale som aldri ble holdt, og han ga Hitler inntrykk av at han ikke ville bli møtt med motstand. Som Winston Churchill berømt sa: «Dere hadde valget mellom krig og vanære. Dere valgte vanæren, og fikk krigen.»
Argumentet sier altså at vi ikke må la oss lure. Argumentet er imidlertid farlig dersom det blir misbrukt. Det er nemlig begrenset hvor mange situasjoner som faktisk kan sammenlignes med München, nazismen og 1938. Sammenligningen kan virke både ærerik og prinsippfast. Men i praksis kan den invitere til en selvgod lek med eksplosive krefter.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Tydeligst ser vi det nå i det amerikanske republikanske partiets og Israels statsminister Benjamin Netanyahus motstand mot en atomavtale med Iran. Tilsynelatende er de prinsippfaste og heroiske! Der svake politikere som Barack Obama og John Kerry er villige til å gi etter for krigshissende herskerne i Teheran, er republikanerne og Netanyahu klare til å trekke en klar linje. De vil ikke la seg kue.
Problemet er at resonnementet neppe holder. Ingen signaler tyder på at Iran av i dag faktisk kan eller vil bygge en atombombe. En atomavtale vil gjøre at deres utvikling av atomkraft vil bli meget tett overvåket og begrenset. Det er en pris de akkurat nå synes å være villige til å betale, og den muligheten er det verdt å gripe. Avvises en forhandlingsløsning nå, og strammes sanksjonene ytterligere til, vil de mest reaksjonære kreftene i Teheran ha fått bekreftet at USA ikke er til å stole på. Atomkraften vil forsvinne under bakken, og isfronten vil være et faktum. Det er det siste Midtøsten og verden trenger nå. Det er viktig ikke å forveksle prinsippfasthet med dumhet.