Nyheter

Gi opp – og dø en verdig død!

En person rulles forbi røyking forbudt-skiltene på sykehuset. Vedkommende skal inn og dø, men får ikke lov å ta seg en siste røyk.

Side om side med NRK Brennpunkts dødshjelpsforherligende dokumentar ruller diskusjonen om økende tobakkstakster og advarsler trykket på vinflasker.

Hver dag blir vi minnet at en sunn kropp er en forutsetning for lykke, det eneste mål verdt å strebe etter. Dagens helter er de som lider fram velvære gjennom timer på treningssenteret. Å ha selvdisiplin, spise sunt, droppe røyken og å begrense seg til ett glass rødvin, er måten å takle livet på.

I kjølvannet av Brennpunkt-dokumentaren roper hordene nå: «Bli et forbilde ved å våge å dø en død som alle kan ha det godt med!». De strekker fram en hånd og hjelper den som trenger hjelp til å leve med å kjøpe enveisbillett til Sveits.

Hører sorgens kapittel til i glemmeboken? Den regjerende samfunnsnormen endres gradvis, og befester seg fort i enkeltindividet. Selvopplevelsen følger idealene, enten det handler om kroppsidealer eller status og ære. Vi ser en trendeksplosjon i selvpining gjennom triatlon, birkebeiner, pilegrimsturer og faste. Man føler velvære og stolthet over å holde ut. Men hvis denne lidelsen ikke lenger er selvpåført og nøye kontrollert – er det da ikke verdig å kjempe?

Følg oss på Facebook og Twitter!

Problemet oppstår når velvære blir en del av ideen om et verdig liv, et liv det er verdt å ta kampen for. En dag som ikke er til å holde ut kan bli dytten over kanten av stupet. Hvis velvære blir forutsetningen for lykke, og smerte formidles som et unødvendig onde, blir det vanskelig å få øye på andre verdier når man leter etter en siste grunn til å leve.

Den antikke poeten Juvenal skrev om «et sunt sinn i et sunt legeme»:

«Du bør be om et sunt sinn i et sunt legeme. Be om et tappert hjerte som ikke frykter døden, men regner livets lengde som det siste av naturens ­gaver, som kan tåle all form for slit, som ikke kjenner vrede, og intet begjærer, men holder Herkules’ rå og slitsomme prøvelser for bedre enn Sardanapallus’ fester, dunfjær og kjærlighetsliv. Jeg råder deg det du kan gi deg selv, for visselig går den eneste vei til det fredfulle liv gjennom dyd.»

Vi er i ferd med å tolke «et sunt sinn i et sunt ­legeme», som «psykisk velvære i sunt legeme». Psykisk velvære graderes etter mengden av endorfiner, serotonin, dopamin og adrenalin, og blir målestokken for lykke. Da står det ikke mye igjen å gripe fatt i når smertelindringen ikke funker, «lykkepillene» svikter, kroppen visner og kampen for tilværelsen blir en byrde for en selv og andre.

LES OGSÅ: «NRK bidrar til dødshjelp»

Det blir hardt å se en verdi i livet når eneste verdige utgang er død, og Juvenal-diktet omskrives til «… for visselig går den eneste vei til et verdig liv gjennom død».

Til alle tider har det vært en dyd å kjempe. Det har vært ære å dø i kamp for livet. Nå presses syke så langt ned på rangstigen at selvmord blir den verdige død. Selvmord applauderes, og det er ubarmhjertig av myndighetene ikke å hjelpe stakkaren til å gi opp.

«En verdig død» er blitt et respektabelt alternativ til å kjempe seg gjennom smerter og en pleietrengende tilværelse. Såfremt man ikke selv har kjøpt den dødelige overdosen på illegitimt marked, eller­ hoppet fra en bygning og må skrapes opp fra ­asfalten. At NRK lar én type selvmord fremstå som mer høyverdig enn en annen er i beste fall er en stor livsløgn. Brennpunkt-dokumentaren Den siste reise ebber ut i begravelsestalen: «Så fikk hun dø en verdig død.»

Det er altså ikke verdig å kjempe som syk og pleietrengende. Gi opp, og dø en verdig død!

Slik lyder moralen.

LES OGSÅ: NRK i dødens spor

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter