Nyheter

Hvorfor er det så vanskelig å dele?

Når jøder og arabere må dele samme land – hvorfor kan de ikke bare finne ut av det med hverandre?

«Bruden er vakker, men hun er gift med en annen mann», skrev to rabbinere fra Wien som i 1897 ble sendt til Palestina for å undersøke grunnlaget for sionistenes planer om å etablere en jødisk stat der.

Sionistene valgte imidlertid delvis å lukke øynene for at landet var bosatt, eller de håpet at det skulle gå bra å flytte inn blant araberne.

Side om side. Britene, som overtok styret i Palestina etter den ottomanske sultanen, inntok samme holdning. Formelt sett var Palestina fra 1920 et mandat under Folkeforbundet, som hadde gitt britene i oppdrag å styre det. En del av mandatet var at jødene skulle få et hjemland der. Britene løste dette ved å gi jøder og arabere utstrakt indre selvstyre under britisk overoppsyn og satset på at de ville kunne leve side om side.

Men sionistene ville utvikle hjemlandet til en jødisk stat styrt av jøder, og nå blusset debatten opp om hvordan de skulle forholde seg til araberne som bodde der. Sionistlederen Ze'ev Jabotinsky innså at de palestinske araberne hadde en nasjonal identitet og at de ikke godvillig ville la seg innordne i en jødisk stat. Derfor gikk han inn for å opprette en «jernmur» – det vil si en sterk militærmakt som skulle tvinge araberne til å akseptere den jødiske staten.

Det førte til splittelse blant sionistene. Jabotinsky og hans meningsfeller gikk ut og dannet den revisjonistiske bevegelsen – som er opphavet til partiet Likud. Benjamin Netanyahu har Jabotinsky som sitt ideologiske forbilde.

Dele landet. Til å begynne med så det ut til at de mer pragmatiske sionistene skulle få rett: Det gikk stort sett greit at jøder og arabere levde sammen – bortsett fra noen episoder som massakren på jødene i Hebron i 1929. Men etter hvert vokste det fram en arabisk motstand mot det økende jødiske nærværet, særlig etter at Hitler sørget for at innvandringen skjøt fart. I 1936 brøt det ut et arabisk nasjonalt opprør mot både det britiske styret og jødene.

Jødene svarte med å opprette sitt eget forsvar: Haganah – forløperen til IDF. Kampene ble så blodige at britene trakk en ny konklusjon: Arabere og jøder kan ikke leve sammen. Det første forslaget om å dele landet i en arabisk og en jødisk del så dagens lys i 1937. Det ble avvist av både jøder og arabere.

Hele landet. Etter 2. verdenskrig ga britene opp å holde styr på Palestina, ikke minst på grunn av jødisk geriljavirksomhet. Mandatet gikk dermed tilbake til FN, som hadde overtatt alle Folkeforbundets mandatområder. FN holdt fast ved ideen om deling og vedtok i 1947 å dele landet i en arabisk og en jødisk stat.

Slik gikk det som kjent ikke. Araberne sa nei. De ville ikke ha noen jødisk stat og gikk til krig for å hindre at den ble noe av. Sionistene sa ja til å dele landet. De brukte krigen til å skape et Israel med jødisk flertall.

Jabotinskys revisjonistiske bevegelse (nå ledet av Menachem Begin) sa nei til å dele landet også i 1947. Revisjonistene mente at den jødiske staten måtte omfatte hele Palestina, altså også det som ble erobret av Jordan og Egypt: Vestbredden og Gaza. Da Israel faktisk erobret dette området i 1967, og særlig da Likud fikk makten i 1977, ble dette til praktisk politikk. Gjennom å opprette jødiske bosettinger, ville de legge grunnlaget for å overta hele landet.

Guds vilje. Sionistene – inklusive revisjonistene – hadde alltid vært sekulære. Men på 70-tallet vant en religiøs sionisme terreng. De mente at Israel bare ville kunne bli et land under Guds velsignelse om de bibelske områdene Judea og Samaria høre med. Gud hadde nå sørget for at Israel hadde fått dem i eie. Å gi fra seg land ville være en synd mot Gud.

Med Vestbredden og Gaza fikk Israel kontroll over en stor palestinsk befolkning. Dermed kom den palestinske nasjonalismen igjen til syne. Et palestinsk opprør – intifadaen – ga den israelske militærmakten fulle hender, og den gamle ideen om å dele landet fikk vind i seilene. Vi fikk Oslo-avtalen i 1993, og med det hadde tostatsløsningen igjen blitt aktuell politikk.

Allahs land. Men ville palestinerne være med på å dele landet? De hadde hele veien holdt fast ved at det ikke var rom for noen jødisk stat i Palestina. PLO og Yasser Arafat inntok imidlertid en pragmatisk holdning ikke ulik den de moderate sionistene inntok i 1948: De aksepterte deling for i alle fall å få en stat på noe av området – noe som innebar at de godtok eksistensen av en jødisk stat.

Hamas var dannet på 1980-tallet som en utløper av Egypts muslimske brorskap på Gaza. Da Arafat anerkjente Israel, svarte de med å sette i gang de første selvmordsaksjoner inne i Israel.

Som sionistene hadde vært sekulære, hadde også den palestinske nasjonalismen vært sekulær. Med Hamas ble også palestinsk nasjonalisme religiøs. De hevder at Palestina er et muslimsk land, og at det er mot Allahs vilje at noe av det er under kontroll av jøder.

Med Hamas og den religiøse sionismen er det blitt vanskeligere å finne en pragmatisk løsning: For hvordan kan man kompromisse med Guds vilje?

Fred forlanges. Resten av verden er lei av disse to folkene som stadig skaper ufred og konflikt. Det forlanges at de nå finner ut av det med hverandre.

Men da må begge ta inn over seg at det er to folk som deler samme land – to folk med de samme rettigheter til land og selvbestemmelse. For hva hjelper det å få to stater dersom de ligger i krig med hverandre?

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter