Rachel Trovi: Endelig røde lepper

– Hva vet du nå, som du gjerne skulle visst da du var ung?

– Nå vet jeg at livets spørsmål ikke er så enkle som de en gang var. Som ung var livet sort-hvitt, men det er de ikke nå lenger. Jeg vokste opp i et pietistisk hjem, og var bestemt på det jeg trodde på – ingen skulle få pirke borti det. Oppveksten min preget nok også oppdragelsen jeg gav mine barn. Jeg kunne ønske jeg hadde vært mer tålmodig med dem. Jeg er mye mer tålmodig som bestemor.

– Hva har livet lært deg?

– Det er stort spørsmål. I min oppdragelse og barndom var det for mye nei. Nå er det derimot for mye ja. Ordet nei begrenser ens utvikling. Gjennom barndommen har jeg lært meg toleranse. Men jeg er nok mer tolerant med andre enn meg selv. Når jeg ser tilbake, er det de små hendelsene som har lært meg mest, ikke de store. For eksempel at man må tørre å stå for noe. Og at du må ta konsekvensene av de valgene du gjør. Da jeg var ung var jeg livredd for å slippe inn på meg ting som kunne påvirke mitt gudsbilde. Jeg var livredd for røde negler og leppestift. Nå bruker jeg leppestift selv, uten å mene at det er synd. Jeg husker også at jeg gikk ned på bryggen der folk danset og tenkte at djevelen var på besøk.

PROTOKOLL: Vi vil gjerne høre din historie. Hva har livet lært deg?

– Danser du nå?

– Jeg har lyst, men jeg føler meg altfor keitete.

– Hva vil du si til pietister i dag?

– Jeg respekterer dem, men synes synd på dem. Jeg gjør ikke motstand fordi jeg ikke vil såre dem. Men jeg er glad for at jeg lever i nåde og tilgivelse. Jeg har lært at det som skiller meg fra Gud er synd i mitt indre, ikke i mitt ytre.

– Hva er ditt beste minne fra livet?

– Det ligger langt tilbake i tid. Jeg husker at jeg hadde på meg en sommerkjole og hvite sokker med grønske på. Jeg var med far på stevne og fikk han helt for meg selv. Han gav meg litt penger som jeg kunne bruke kun på meg selv. Freden og harmonien var helt spesiell. Jeg har aldri fordømt foreldrene mine for den strenge oppveksten de gav oss, men de var blant annet veldig rigide med penger og forskjellsbehandlet oss barna. Og barndommen var altfor preget av pietisme. Det var så mange ting vi ikke fikk lov til, og jeg var svært forknytt da jeg flyttet til Oslo for å studere sykepleien.

– Hva skjedde så?

– Jeg måtte frigjøre meg fra barndomstraumene, og er en helt annen person i dag. Jeg har mistet en lykkelig og glad barndom, men motganen har samtidig gjort meg rikere. Jeg lærte tidlig å be til Gud og å tro på ham. Allerede da jeg var 7-8 år bestemte jeg meg for å følge Jesus. Hver gang jeg følte meg forskjellsbehandlet i barndommen løp jeg oppå rommet og snakket med Gud. Den trøsten har fulgt meg hele livet.

– Tok du noen gang et oppgjør med foreldrene dine?

– Nei. Jeg har aldri hatt behov for det. Alle mennesker har problemer, også foreldre. De tar avgjørelser ut i fra sine forutsetninger.

Les flere artikler i serien «Dette har livet lært meg»