Aud Valborg Tønnessen

Dekan, Teologisk fakultet, UiO

I debatten om kvinneprestmotstanderes rett til å reservere seg mot samarbeid med kvinnelige kolleger, har flere sammenliknet det med presters rett til å reservere seg mot å vie likekjønnede par. Vårt Land gjorde det senest på lederplass den 16. september: «Det er gode argumenter for at man i lys av denne enheten også bør akseptere uenighet i embetssyn – selv om det medfører at enkelte velger å reservere seg. En strammere linje vil gi berettigete mistanker om at også kompromisset i vigselsspørsmålet kun er en taktisk og midlertidig løsning». Men er det en relevant sammenlikning?

LES OGSÅ: Preses: «Mannlege prestar i DNK har ikkje reservasjonsrett mot å samarbeide med kvinner»

Vårt Land overser vesensforskjell

Prester som ikke støtter likekjønnet ekteskap kan reservere seg fra å vie, men det skal legges til rette slik at vielse likevel kan skje i den lokale kirke. Det tydeliggjør uenigheten som fins i kirken, men det anfekter ikke spørsmålet om den presten som vier er rettelig kalt prest. Det innebærer ikke at samarbeid om gudstjeneste eller nattverd opphører. Det innebærer ikke at en kollega underkjenner den andre som rettelig kalt prest og likeverdig kollega.

Det er derimot situasjonen når kvinneprestmotstandere reserverer seg å tjenestegjøre med kvinnelige kolleger om gudstjeneste og nattverd. Vårt Land overser den kvalitative forskjellen mellom de to sakene, når det lages et resonnement som sier at reservasjonsretten i vigselsspørsmål må legge føringer for håndteringen av kvinneprestmotstandere, eller at troverdigheten i vedtaket om reservasjonsrett i vigselsspørsmålet testes i saken om kvinneprestmotstanderes eventuelle rett til ikke å samarbeide med kvinnelige kolleger. I Den norske kirke er det bare ett presteembete, og menn og kvinner er likestilte i det. Slik har det vært siden 1956. Da ble loven endret slik at menigheter ikke kunne reservere seg mot kvinnelig prest. Verken da eller senere har Den norske kirke hatt reguleringer som har forordnet en reservasjonsrett.

LES OGSÅ: Teologer: – Gjør som Svenska kyrkan i synet på kvinneprestmotstand

Prosessen i Sverige

Til sammenlikning var situasjonen i Sverige en annen. Den politiske prosessen som førte frem til lovendringen som gjorde det mulig for kvinner å ordineres i Svenska Kyrkan var en annen. I Sverige hadde kirkemøtet veto i kirkelige saker. Regjeringen var derfor avhengig av kirkemøtets støtte for å gjennomføre en lovendring som ga kvinner rett til å ordineres til prestetjeneste. I 1957 ble henvendelsen fra regjeringen avvist, mens den ble støttet i 1958. Imidlertid ble støtten gitt med en rekke forbehold og restriksjoner. En såkalt samvittighetsklausul garanterte at ingen mannlig prest måtte tjenestegjøre med kvinnelige kolleger. I Norge var riktignok ingen biskop pålagt å ordinere en kvinne, men i Sverige gikk man altså mye lenger og inkluderte hele kollegafellesskapet. Kvinneprestmotstandere fikk fullmakt fra kirkemøtet til å unndra seg alterfellesskap og samarbeid med kvinnelige kolleger.

Vårt Land bommer

Presteforeningens såkalte kjøreregler fra 1978 representerte noe liknende, men mens samvittighetsklausulen i Sverige var forankret i kirkemøtet, var kjørereglene i Norge et fagforeningstiltak for konflikthåndtering for å møte arbeidsmiljømessige utfordringer. De ble avskaffet i 2004. Vårt Land bommer når de gir grønt lys for en praksis som kan føre til brudd på arbeidsmiljøloven. Det er ingen tjent med, verken kvinneprestmotstandere eller andre.

LES FLERE SAKER I DEBATTEN OM KVINNERS PRESTETJENESTE:

Biskoper med klar melding: «Ikke mulig for en mannlig prest å nekte samarbeid med kvinner»

Krever endring etter kvinneprest-debatt: ‘Flere har fått flashbacks og grått’

Mikael Bruun: – Jeg har aldri tatt til orde for en omkamp om hvorvidt kvinner skal få være prester