Spørsmålet om kvinneprestmotstandere i Den norske kirke har engasjert kraftig. Mange opplever at viktige, men motstridende, verdier står på spill: På den ene siden muligheten for prester med kirkens gamle syn å følge sin teologiske overbevisning. På den andre siden kvinnelige presters rett til å oppleve seg fullt ut akseptert i kirken.

Noen kvinner aksepterer at enkelte mannlige prester holder seg unna nattverdsbordet når de forretter. Det er svært forståelig at andre finner dette uholdbart.

• LES OGSÅ: Mikal Bruun: – Jeg har aldri tatt til orde for en omkamp om hvorvidt kvinner skal få være prester

Kirken har sagt nei til kvinnelig prestetjeneste gjennom det meste av historien. Da situasjonen ble endret var det regnet som en selvfølge at mannlige prester fikk reservere seg fra å opptre i situasjoner som innebar en anerkjennelse av kvinnelig prestetjeneste.

Teologisk er ikke denne reservasjonsmuligheten en selvfølge. I luthersk nattverdsforståelse er sakramentet viktigere enn hvem som forretter det. Når man ifølge Luther ikke skal reservere seg fra sakramentet om en «ond» prest forretter, hvorfor skal man da reservere seg på grunn av kjønn eller ulik embetsforståelse?

Et viktigere prinsipielt spørsmål handler om selve embetsforståelsen i Den norske kirke. Presten Mikael Bruun mener «presteembetet» er forbeholdt menn. Problemet er at et slikt embete ikke eksisterer i Den norske kirke. Den tjenesten han er ordinert til, er en tjeneste som per definisjon er åpen for begge kjønn. Spørsmålet til ham, blir da hvordan han kan anse seg som en «rettelig kalt» prest, for å bruke et uttrykk fra den augsburgske bekjennelse.

Vi må likevel stille spørsmålet om det finnes argumenter for at Den norske kirke – til tross for prinsippene – skal akseptere prester med Bruuns forståelse. Hovedargumentet på motsatt side er nemlig ikke først og fremst prinsipielt. Det handler om opplevelsen av å bli avvist, noe som er direkte sammenlignbart med det likekjønnede par opplever hvis menighetens prest sier nei til deres ekteskapsinngåelse.

I spørsmålet om likekjønnet vigsel er det bred enighet i Den norske klar om at prester kan si nei. Hovedargumentet er kirkens enhet. Enheten – på tross av uenighet i underordnede spørsmål – er et grunnfundament i kirkens teologi.

Det er gode argumenter for at man i lys av denne enheten også bør akseptere uenighet i embetssyn – selv om det medfører at enkelte velger å reservere seg. En strammere linje vil gi berettigete mistanker om at også kompromisset i vigselsspørsmålet kun er en taktisk og midlertidig løsning. Den mistanken kan få svært uheldige konsekvenser for Den norske kirke.

 

LES MER:

• «Det er oss Mikael Bruun reserverer seg mot»

• Merete Thomassen: Verken antibac eller kvinnelige prester fantes i urkirken

Halvor Moxnes: «Det finnes ikke lenger "kjøreregler" som gir adgang til å reservere seg fra et felles arbeidsmiljø»