– Å gjøre dette til et økonomisk spørsmål er å sette hjelp i nærområdene opp mot asyl for de som virkelig trenger det. Mitt svar er ja takk begge deler, sier innvandringspolitisk talskvinne i KrF Torhild Bransdal.

Hun kritiserer dermed uttalelsene John Engen-Helgheim, som er fra KrFs regjeringspartner Frp, ga til Vårt Land onsdag 6. mars. Der tok han til orde for at det er mulig å få over tusen ganger mer igjen på kronen ved å «hjelpe flyktninger der de er» i Jordan, enn vi får ved å ta imot kvoteflyktninger i Norge:

– For summen me brukar på 500 kvoteflyktningar til Norge, kunne me heller hjelpt 760.000 flyktningar i Jordan, så reknestykket sjokkerte meg.

Menneskesyn

Det får stortingsrepresentanter hos Frps regjeringspartner KrF, og opposisjonsmotstander SV til å reagere.

– For KrF og for meg blir dette fullstendig feil inngang til spørsmålet. Det er en grov overforenkling, sier Bransdal.

Freddy Øvstegård fra SV er på samme linje. Han reagerer på at utgangspunktet til Helgheim er økonomi.

– Å drive og regne på kroner og ører når det gjelder folks liv, og å ha en kost-nytte-analyse av mennesker på flykt synes jeg er et uverdig menneskesyn, sier Øvstegård.

Les også: Senterpartiet følgjer Frps kvotekuttønske

Reduseres til regnestykker

Brandal reagerer også på at Helgeheim presenterer problemstillingen som et regnestykke.

– Utgangspunktet for hele tankegangen er feil, sier hun.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg mener vi må ha begge muligheter. Helgheim setter bare opp et økonomisk regnestykke, sier Bransdal.

Det er et poeng at det er et mål å hjelpe flest mulig der de er, mener hun.

– Men vi må også vise at Norge og Vesten stiller opp når det er behov for det, sier Bransdal.

En annen stortingspolitiker fra KrF, Geir Jørgen Bekkevold, er også engasjert i flyktningsaker. I en tekstmelding til Vårt Land skriver han: «Vi prøver å ha med hjerte når vi reiser på slike turer, mens FrP har med kalkulator!»

Les også: Unge Venstre og flere fylkeslag varsler asylopprør

Ikke til salgs

Premissene for Engen-Helgeheims regnestykke kan diskuteres, om vi skal tro seniorrådgiver i Flyktninghjelpen Pål Nesse.

– Kvoteflytningsordningen er til for å hjelpe flyktninger man ikke kan kjøpe beskyttelse til lokalt, sier han.

Dermed snakker Helgheim om to ulike kategorier, ifølge Nesse.

I tillegg gjør Norge det motsatte av det land som Libanon ber om, hvis vi skal hjelpe alle i nærområdene, mener han.

– Libanon har bedt om at land mottar flyktninger i tillegg til at de bidrar med penger. Det er på grunn av et ekstremt sprengt kapasitetsproblem i de landene, for eksempel knyttet til vann, sier Nesse.

«Evige» flyktningleirer

Nesse mener at kvoteflyktninger har større sjanse for å få det bedre, enn de har hvis alle får hjelp i nærområdene. Han understreker samtidig at han også mener at de aller fleste må hjelpes lokalt.

– Dilemmaet med en flyktningleir og mye hjelp til nærområdene, er at utgiftene ofte gjentas år etter år etter år. Uten at vi har kommet nærmere en løsning for flyktningene, sier han.

Nesse mener at det de siste årene har vært få steder hvor flyktninger faktisk kan reise hjem og ta vare på seg selv, og viser til «skrekkscenarioet» med palestinske flyktninger som har vært i flyktningleirer i 70 år.

Flere må i arbeid

Den største kostnaden i Norge for kvoteflyktninger er integreringstilskuddet. Det er pengene en kommune får av staten over noen år for å bosette flyktninger, peker Nesse på.

Hvis vi blir flinkere til å få flere flyktninger ut i arbeidslivet, så vil vi få flere fremtidige skattebetaler, og da ser regnestykket ganske annerledes ut enn slik Helgeheim fremstiller det nå, mener han.