En Gud som gir frihet

– Det er ikke noe poeng å skjule seg for Gud. Han kjenner oss uansett tvers gjennom. Han kjenner også våre dårligste sider.

Midt i den støyende formiddagskaféen på Hotel Bristol forteller hun om sin nyeste bok; Gud, om vi ska talas vid du och jag måste jag vara helt ärlig (Albert Bonniers Förlag 2015).

Ann Heberlein overvar sin første gudstjeneste i helhet som 20-åring. I barndomshjemmet fantes verken gudstro eller bøker. Selv nektet hun å bli konfirmert. Nå er hun doktor i teologi.

Hun er intellektuell, sminket og rikskjendis i Sverige. Likevel er det ikke framgangen sin hun skriver om i samtalen med Gud. Hun skriver om ensomhetsfølelsen, skilsmissen, de mislykkede kjærlighetserfaringene, voldtekten, selvmordsforsøkene og sin bipolare lidelse. For de fleste er virkeligheten annerledes enn den synes ved første øyekast. Men skal det tales ærlig med Gud, er det dette som må fram.

Knausgård

Å lese boken hennes kan oppleves som å krysse Karl Ove Knausgård med Salmenes bok. Hun skjønner sammenlikningen. Selv kjenner hun Karl Ove Knausgård godt, og ikke minst kona hans Linda som også er bipolar.

– Jeg har tenkt at Karl Oves bøker kan leses som en bønn. Når man utleverer seg slik, er det å be om å bli akseptert som den man er. Han henvender seg til allmennheten — eller til noen. Jeg henvender meg til Gud.

Salmenes bok – sammen med Jobs bok – har preget Anns arbeid med denne boken. Der er også ærligheten stor.

«Gud, om vi skal snakke sammen, du og jeg, må jeg være helt ærlig. Jeg må begynne der jeg er, ikke late som, ikke forstille meg, ikke lyve, ikke fortie det vanskelige, det som skaver, det som ikke stemmer. Det som uroer. For det er mye, Gud, som uroer. Jeg tror nok at du klarer min ærlighet. Jeg tror nok du vet hvem jeg er. Derimot er jeg veldig usikker på hvem du er.»

Slik begynner boken til Ann Heberlein.

Gud finnes

Et grunnleggende premiss for henne er at Gud eksisterer. Det tviler hun ikke på. Spørsmålet er hvem Gud er. Hva vil han meg? Vil han meg noe overhodet?

«Det finnes så mange bilder av deg, Gud, og jeg vet ikke hvilket bilde som er sant. Jeg vet ikke engang om det finnes noen sannhet om din natur. Du kan være sjalu, du kan være hard. Du kan være dømmende, uforsonlig, hevngjerrig. Du kan være slem. Du kan være urettferdig, irrasjonell og lett å støte. Som oftest synes jeg du er ubegripelig. Fraværende. Der ser jeg deg tydeligst: i ditt fravær, i savnet, i sorgen.»

Ann Heberlein spør hvem Gud egentlig er. Hva er hans egenskaper? Hvilke tre ord ville han bruke for å beskrive seg selv?

Boken er todelt. De første 85 sidene er Anns anklager mot, og spørsmål til, Gud. De siste 50 sidene er det Gud som gir sitt svar. Og de tre ordene han — eller hun — bruker om seg selv er disse: Gud, mor, avmektig.

Guds avmakt

Og i dette røpes noen av hovedpunktene i Ann Heberleins tenkning omkring Gud. For det første handler det om en eksistens som hun ikke stiller spørsmål ved. For det andre handler det om et oppgjør med et patriarkalsk paradigme. For det tredje er det en omformulering fra allmakt til avmakt i beskrivelsen av Gud.

Over kafébordet på Bristol forteller hun om sine egne erfaringer som mor. Det er disse erfaringene hun overfører til Gud. En mor er den som elsker uansett hva barna skulle finne på. Samtidig kan ikke en mor være alt for barna sine. De skal vokse opp og bli selvstendige mennesker. En mor kan være til stede og legge til rette. Men hun vil ikke kunne gjøre barna sine lykkelige. Hun kan ikke ta deres valg.

Hun mener vi forventer for mye av Gud. Men Gud er avmektig nettopp fordi han har gitt oss makt. Vi er selv ansvarlig for våre liv.

– Menneskene har i tusenvis av år hatt den samme erfaringen, at Gud ikke svarer, sier hun med henvisning til Salmenes bok.

– Men Guds svar er dette: «Du må klare deg selv.» Gud er til stede i alt det som skjer oss, men han kan ikke løse alle våre problemer eller beskytte mot alle farer, sier hun.

Voldtekten

Et av de store og vanskelige spørsmålene Ann stiller Gud i boken sin er hvor Gud var den natten hun ble voldtatt. Det skjedde 6. juni 1991 i en leilighet i Malmø. Hun var 20 år gammel. Svaret mener hun ligger i Guds avmakt.

«Avmektig var jeg den natten du ble voldtatt. Avmektig er jeg alle dager, alle netter kvinner blir voldtatt, barn utnyttet, menn myrdet. Jeg forstår at du er skuffet. Du ønsker deg en annen Gud. Du vil ha en Gud som er stor og sterk og voldsom. Som griper inn, dømmer og straffer. Jeg er ikke den Guden. Jeg er en annen Gud. Den eneste Guden du har. Jeg kan ikke være noen annen.»

– Ved å gi mennesket frihet avgrenset Gud sin egen makt. Han valgte avmakten. Var det feil av Gud? Hvilken nytte har menneskene av sin frie vilje når vi stadig bruker den til å skade og krenke hverandre? Hva skal vi med den frie viljen når vi bruker den til å innskrenke andres frihet? spør hun. Og skriver:

«I begynnelsen tenkte jeg at friheten forutsatte kjærlighet: jeg ville gi frihet til å velge meg og min kjærlighet, å elske eller la være. Jeg ville gi dere frihet til å elske hverandre, å elske eller la det være. Hva er en kjærlighet bygget på tvang verdt? Kjærlighet må være et uttrykk for et eget fritt valg, en egen fri vilje. Dere kan ikke eie hverandre. Intet menneske eier et annet menneske. Foreldre eier ikke sine barn, og menn eier ikke sine kvinner. Ikke engang jeg, som er Gud, eier menneskene. Jeg kan ikke kreve kjærlighet. Jeg vil den, jeg ønsker den, men dere må velge meg.»

Patriarkalsk religion

For Ann Heberlein er religion slett ikke alltid et uttrykk for Guds kjærlighet eller kjærlighet til Gud. Ofte er det snarere tvert om. Religion har sanksjonert en patriarkalsk struktur som har holdt kvinner nede.

Hun trekker fram flere tekster fra Bibelen som understøtter dette. Hvordan kvinnen skapes av mannens ribbein, og dermed oppleves å stå litt lenger borte fra Gud. Mannen som er kvinnens hode. Kvinnen som skal tie i forsamlingen.

– Dette er tekster som vi må komme til rette med. Og det gjelder på alle nivåer, fra ekteskap til samfunnsstrukturer.

I boken utfordrer hun Gud på kvinnesynet:

«Hele den ideéen om kvinnen som kropp og mannen som hennes hode. Forstår du hvor mye elendighet det har skapt?»

«Når du skapte kvinnen av mannens ribbein, skapte du også alle patriarkalske strukturer i verden. Du kunne vel ha skapt mann og kvinne samtidig, fra begynnelsen likestilte?»

Ann Heberlein kan rase mot Gud. Hun er slett ikke sikker på at hun liker den guden som Bibelen tegner et bilde av. Mye av det som sies om Gud i Det gamle testamentet må vi legge bak oss, mener hun.

Samtidig er det viktig for henne at vi lar Gud forbli Gud.

– Gud kan ikke bare være den vi tror han er. Gud er ikke bare en konstruksjon. Gud er den han er, sier hun.

For trivelig

Svenska kyrkan er blant dem som har fått tydelig kritikk av Ann Heberlein. Det skjedde blant annet da kirken for noen år siden hadde en stor annonsekampanje for sitt tilbud. Her ble det slått opp at man tror på en Gud «som ikke gjør forskjell på folk». Det ble brukt slagord som «ja til respekt» og «ja til likestilling». Alt var vel og bra, men likevel følte hun et ubehag.

«Svenska kyrkan tror på en Gud som lever opp til menneskenes forestillinger om Gud. Svenska kyrkan tror på en Gud som mennesket konstruerer, den Gud som er et resultat av egne og andres spekulasjoner og tolkninger. Svenska kyrkan tror altså ikke på deg som du er, nei, Svenska kyrkan tror bare på deg om du lykkes å leve opp til våre forventninger.»

Slik skriver hun i boken. I samtalen utdyper hun:

– Jeg opplever at Svenska kyrkan tar for lettvint på de vanskelige spørsmålene. Det skal være så hyggelig i kirken. Men hvordan kan man tale meningsfullt om synden, arvesynden, ondskapen og djevelen? Jeg vil gjerne høre en preken om ondskapen. For alle har erfaringer av ondskapen. Og alle har erfaringer av å være både rettferdige og syndere, som Luther taler om. Hvor gjør vi av alle disse sakene? Vi kan ikke redusere kirken til noe trivelig.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Er Gud god?

For Ann Heberlein er det et viktig poeng at Gud finnes, også om vi ikke skulle like ham. Hun stiller på mange måter det samme spørsmålet som ligger bak Jobs bok. Job tviler ikke på Guds eksistens, men han tviler på at han er til å stole på. At han er god.

«Derfor må jeg spørre hvem du er. Kanskje, Gud, er du ikke allmektig. Kanskje, Gud, er du ikke allgod. Kanskje, Gud, er du ikke den du iblant utgir deg for å være.»

Dette er bokens prosjekt; å stille alle de vanskelige spørsmålene til Gud. Å være helt ærlig.

Hun forteller at det gikk lang tid fra nedskrivingen av bokens første del, med alle spørsmålene og anklagene, til nedskrivingen av den andre delen, der Gud kommer til orde med sine svar. Hun sier hun selv ikke kunne styre denne prosessen.

Det hele har vært et teologisk-terapeutisk arbeid for henne selv. Hun har konstruert et annet gudsbilde enn det som hun har opplevd som destruktivt for seg selv. Det som er kommet er et gudsbilde som det går an å leve med. En avmektig Gud. En Gud med moderlige trekk. En Gud som finnes.

Og for å overlate siste ordet til Gud, slik Ann Heberlein formulerer det: «Ja, jeg er trett og sorgfull. Sliten. Kanskje forbrukt. Slik tenker jeg iblant, dårlige dager. Likevel vet jeg at dere trenger meg. Så lenge dere tror på meg finnes jeg der. ... Så kjære datter, slipp ikke taket. Mist ikke håpet. Behold troen din. Forlat meg ikke. Jeg behøver deg.»