Hildegunn Marie Tønnessen Seip

Høgskolelektor/stipendiat ved Ansgar Høgskole

Hva skjer i Latin-Amerikas største land? Demokratiseringen fra 1980-tallet fortsetter å krasje i maktkamp og korrupsjon.

Selv var jeg så heldig å få besøke Brasil med Changemaker da jeg fortsatt var i tenårene. Det ble et intenst møte med andre liv enn mitt eget. Verden åpnet seg for meg på alvor, og Latin-Amerika fikk en spesiell plass i hjertet. Kanskje var det livskraften i fellesskapene, dansingen i gatene, frigjøringsteologien, rettferdighetskampen, den frodige naturen, det rause tidsbegrepet, alle fargene og rytmene vi ble invitert inn i – kanskje alt sammen og mer til.

Det vakreste vi så var glimt i barneøyne. Leken og latteren på gatebarnsenteret og kreativiteten i favelaene ga håp. Vi traff barn som aldri var trygge for vold, heller ikke fra politiet. Det var sjokkerende brutalt bare å høre om. Jeg kom hjem mer motivert enn noen gang for å være med på laget av forandringsagenter.

Siden denne reisen har Brasil føltes litt mitt, noe som senere har blitt forsterket av familiebånd. Jeg tenker på Brasil med kjærlighet, men også med forundring. Det storslåtte landet har ikke blitt lettere å forstå med årene.

Ulikhet og uro

Brasil har lenge vært beryktet for brutale kontraster mellom fattig og rik. Forskjellene sank noe rundt årtusenskiftet, til trenden snudde igjen i 2015. Nå øker ulikhetene i et land som ikke har råd til det.

I en optimistisk periode med arbeiderpartistyre (PT) ble Brasil en sterkere internasjonal aktør og fikk viktige sosiale reformer hjemme, under Lula (2003–10) og Dilma Rousseff (2011–16), landets første kvinnelige president. I sin andre periode strevde imidlertid Rousseff med økonomisk nedgang og kritikk. Folk tok til gatene i 2013 i protester utløst av dyrere kollektivtransport. Fotball-VM og OL ble omstridte prestisjeprosjekter som styrket uroen.

LES OGSÅ: I skyggen av Brasils koronakrise pågår det en annen krise: politivold mot svarte

Vaklende demokrati

Så tok den gamle eliten makta tilbake. I det som ga seg ut for å være et oppgjør med korrupsjon ble Dilma avsatt i 2016, uten påviste lovbrudd. Noen kaller det et kupp. Lula havnet i fengsel. Prosessene inngir ikke tillit, anklagene var tvilsomme og i beste fall svært selektivt rettet mot akkurat disse politikerne. Det kan ha bunnet i motstand mot omfordelingen. Men hva gjør man hvis selv korrupsjonsoppgjøret er korrupt?

Uro åpner ofte for såkalte «sterke menn». Valget av Jair Bolsonaro i 2018 bekrefter at verden ikke bare går framover. Bolsonaro er minst like polariserende som USAs president, som han kommer godt overens med. De deler troen på selvhevdelse, våpenmakt, nasjonalisme og splitt-og-hersk.

Presidenten motarbeider menneskerettigheter og miljøvern. Rekken av nedverdigende utsagn om kvinner, homofile, etterkommere av slaver og andre medborgere er lang. Latinamerikansk «machismo» hever hodet igjen. Historiens pendelsvingninger ga USA en Trump etter Obama, og Brasil en Bolsonaro etter Dilma.

Pandemi

Korona traff Brasil hardt. Halvparten av verdens smittetilfeller befinner seg faktisk i bare tre land; Brasil, India og USA – alle tre folkerike land med enorme gap i privilegier og tilgang til helsehjelp.

Bolsonaro har bagatellisert pandemien og kranglet med sine egne helseministere. Flere steder har narkomafiaen tatt kontroll over smittevernet. Pandemien rammer urfolk særlig hardt. En rekke organisasjoner holder Bolsonaro medskyldig i spredningen av covid-19, og ber den Internasjonale straffedomstolen om å reise sak mot ham.

Mye på spill

Brasil har lange tradisjoner for rettighetskamp, men er et farlig land å være aktivist eller miljøverner i. I fjor ble minst åtte urbefolkningsledere drept. Det er også farlig å være svart. Landet med hele fargespekteret har et brutalt «lyshetshierarki» og omfattende politivold. I år har #vidasnegrasimportam (#blacklivesmatter) fylt gatene med stor kraft. Kan protestene skape endring? Neste valg er ikke før i 2022.

Michelle Sales skriver fra Rio de Janeiro i Norpublica at det pågår «en kamp om hvilken verden vi skal leve i». At alt står på spill. Brasilianernes livskraft er den største grunnen til håp. Har man ikke gitt seg etter alt de har vært gjennom, er det meste mulig.

LES MER AV HILDEGUNN MARIE TØNNESSEN SEIP:

Hildegunn 
Tønnessen Seip gir deg fire råd for å ikke bli overvelda av dårlig nytt i ferien

«Systemfeilen som har brakt USA til bristepunktet er de dessverre ikke alene om»

Hildegunn Marie Tønnessen Seip: «Tiden er inne for en Green New Deal»