Sterk Ultima-åpning
Ultimafestivalens åpningskonsert hadde passende nok fravær som fellesnevner. Festivalen viser at det kan komme noe positivt ut av begrensninger, med Solistkoret og Tine Thing Helseth blant høydepunktene.
Med sin særegne uttrykksfulle klang introduserte Tine Thing Helseth verket til Ørjan Matre alene backstage, med nerve og seighet i de lange solostrekkene fra det fjerne
Signe Fuglesteg Luksengard
Anmeldt av Sunniva Thomassen
Det er et trofast og takknemlig publikum som besøker samtidsmusikkfestivalen Ultima i år, korona til tross. Mye er selvfølgelig annerledes enn planlagt. Programmet er endret og sluppet først for en måned siden, de utenlandske gjestene glimrer med sitt fravær, men de norske musikerne bærer til gjengjeld årets åpningskonsert stødig. Uten å nødvendigvis være intendert fra Ultimas side, opplevde jeg et fellestrekk i musikken nettopp som en følge av andre menneskers fravær. En enslig hytte på fjellet en vinternatt, en reise gjennom sjøer med tusen øyer, en trompet som klinger fjernt i tette skoger, snø som nesten visker ut spor på bakken.
Opplevelsen er antagelig formet av min opplevelse av våren 2020 og innadvendtheten som fulgte med – en opplevelse og forutsetning som nødvendigvis også må forme vårt møte med årets Ultima. Åpningstale på video fra komponist og akademiker George Lewis i New York, smakebiter av uferdige prosjekter, filmen om de bolivianske musikerne som strandet på et slott i Tyskland i 84 dager, måten stolene våre fylte den store hallen i sirlig sikk-sakk-mønster. Ultimafestivalen viser at det kan komme noe positivt også ut av en begrensning.
Bestill abonnement her
KJØP
