For atten år siden var han luftsoldat i Ukraina. Nå er han prest i Oslo

– Ukrainere er et spesielt folkeslag. Det er ei utbredt holdning, at hvis man ikke kan leve fritt i et fritt land, så er det heller ikke noe poeng å leve, sier pater Myron Kuspys.

Det er søndag morgen, klokka er 10, og det ringer inn til ukrainsk søndagsgudstjeneste i St. Hallvard kirke. Den katolske kirka på Enerhaugen i Oslo ble tegna av Kjell Lund og Nils Slaatto i 1966, og er internasjonalt anerkjent for sin bruk av ubehandla betong. Det er lett å skjønne hvorfor – utføringa er like imponerende som den er elegant. Men med dagens nyhetsbilde i bakhodet kan de nakne, solide betongveggene vekke ubehagelige konnotasjoner til kjeller og bomberom.

Den ukrainske messen foregår i andre etasje, mens den norskspråklige arrangeres i hovedkirkerommet nede. Her avløses betongveggene av teglstein, og de mange forgylte ikonene bryter med formspråket. Lufta fylles med røkelse og vekselsang. Foran alteret står pater Myron Kuspys i en rikt dekorert felonion – sidestykket til det norske messehagelet – sammen med ministranter iført broderte kjortler.