Etter å ha lest Solveig Tufte Johansen sitt innlegg publisert i VL den 20.12.2024, kjenner jeg behov for å lufte noen tanker. Ingen av oss er født slik som Gud skapte oss. Ikke noe menneske, hverken i fortid, nåtid eller i framtid er eller vil bli født i samsvar med Guds fullkomne skaperverk. Når Gud skapte, skapte han alt fullkomment, fullt og helt etter sitt fullkomne vesen. Og mennesket skapte han i sitt fullkomne bilde. Ingen av oss kan si: «Jeg er slik, fordi Gud har skapt meg slik»
Syndefallet forårsaket en brist i det fullkomne og fallets konsekvenser trengte gjennom til alle mennesker. Vi bærer alle i oss denne bristen. Den gir seg utslag på forskjellige områder og i varierende grader både på kropp og sjel. Og denne brist er i utgangspunktet ikke knyttet til konkret synd. Den er et resultat av at denne verden ligger i det onde. La oss kalle det «forstyrrelser i skaperverket».

Og hvem våger å si at den ene bristen er bedre eller dårligere enn den andre? Skulle min skavank på noen måte være mer uskyldig enn forstyrrelsen i min neste? Her stiller vi alle i samme bås.
Dersom Gud skapte menneske til mann og kvinne, så vil en naturlig følge av det være at homofili er en slik forstyrrelse i det skapte. Men skulle det være verre enn alt det grumset som ligger skult eller åpenbart i min selviskhet? Paulus sitt lasteregister er ganske omfattende og rammer oss alle.
La oss være ærlige. Innfor den tre ganger hellige Gud stiller vil alle likt og fullstendig uten ære.
Bristen reduserer ikke kjærligheten
Til tross for at vi alle bærer i oss den onde tilbøyeligheten, er vi all like fullt elsket av Gud. Ingen ting av dette reduserer Guds kjærlighet. Og vi er alle forpliktet til å elske hverandre uansett hvor vi står i dette bildet.
Og når Gud setter grenser i våre liv, både for den enkelte og for menigheten, er det selvsagt ikke fordi han elsker oss mindre. Tvert imot. Det er fordi han elsker oss med en kjærlighet som er så stor at vi har vanskeligheter med å fatte den. Derfor kan det være vanskelig å forstå grensene.
Spørsmålet er ikke om eller hva vi alle bærer med oss av denne forstyrrelsen. Spørsmålet er hva vi gjør med den.
Arven fra fedrene velger vi ikke selv. Men hvordan vi håndterer denne arven er faktisk vårt valg. Den enkelte av oss. Vi har, slik jeg ser det, to valg.
Fredsslutning
Den onde tilbøyeligheten registrerer vi. Ofte faller vi i fristelsen. Men Guds nåde er alltid større enn synden. Vi får oppreisning gang på gang.
Men en sak er å falle i synden. En annen sak er å slutte fred med den. Det er ikke bare å akseptere syndens natur i meg, men det er å leve den ut, det er å ville ha den, det er å nyte den. Hva da med Guds nåde?
I min ungdom ble vi i forkynnelsen advart mot «å synde på nåden». Det vil si å velge synden i den tro at nåden alltid var større. Og vi ble forkynt faren ved en slik holdning, faren for at vi over tid kunne falle ut av nåden.
Det er riktig at nåden er gratis, men det er ikke ensbetydende med at den er billig. Den kostet dyrt. Derfor er jeg ikke sikker på at vi kan hvile i en nåde uten omvendelse. Er ikke omvendelse en betingelse for nåde? Kam vi tale om frelse uten omvendelse? Og for all del; omvendelse er ikke ensbetydende med mestring. Omvendelse er å nekte fredsforbund. Omvendelse er jo nettopp det å ta avstand fra denne forstyrrelsen, denne onde tilbøyeligheten som vi alle kjenner i vårt indre. Vi må ikke komme dit at vi forkynner frelse uten omvendelse.
Derfor er ikke fredsslutning enn farbar vei. Jeg er redd for at vi da over tid kan stå i fare for å falle ut av nåden.
Min erfaring er at det finnes en bedre vei.
Syndens dragning
Både Romerbrevet og Galaterbrevet taler om den kamp som utøves mellom Ånden og kjødet. Denne kamp er naturlig for et hvert kristent menneske. Kampen mellom det liv Gud har gitt oss i den nye fødsel og den forstyrrelsen som finnes i oss alle. Og skriften maner oss da også til å gå inn i denne kampen.
Å gå inn i omvendelsens prosess kan aldri skje uten denne kampen. Enhver som har erfart syndens dragning vil kunne skrive under på det. Og det gjelder ikke bare den homofile. Det gjelder oss alle. Det er jo ikke bare den kristne homofile som opplever å stå i en spagat mellom det vi tror på og den vi opplever at vi er.
Så kan vi vel alle oppleve fall og nederlag i den spagaten. Da er det betryggende å kunne hvile i Guds nåde, så lenge vi ikke inngår en fredsslutning.
Ta opp kampen
Men å kjenne den kampen er ikke ensbetydende med at jeg lever i synd. Jeg vil si tvert imot. Det er når jeg slutter fred med syndens natur i meg at det fører til synd. Slutter jeg fred, tar jeg ikke lenger opp kampen.
Det jeg vil si med dette, er at den homofile har ikke en dårligere legning enn det jeg har. Vi har alle vårt å kjempe med, men vi må aldri slutte fred med syndens natur.
Det er nettopp det jeg vil mene at vi er i ferd med å gjøre dersom vi inviterer homofil praksis inn i våre menigheter. Da er det ikke bare den homofile som slutter fred med synden. Det gjør også menigheten.
I den kampen står vi ikke alene. Vi skal være omsluttet med støttende bånd i menigheten. Men ikke minst, vi får støtte og kraft fra han som har kjempet den samme kampen før oss, Jesus Kristus. Han gjorde det i vårt sted nettopp for at vi skulle komme gjennom kampen.