Professor Anders Runesson hevder at Det nye testamentet (NT) er et jødisk skrift (VL 16.12.24). Påstanden tåkelegger. Vel har NT opphav i et jødisk miljø, ja, forfatterne var jøder, men innholdsmessig skiller NT seg fra rabbinsk jødedom. Ja, NT bærer preg av å ha blitt til etter at det har oppstått brudd mellom synagoge og kirke (Matt 10,17; Joh 9,22; 16,2; Apg 26,9ff).
Avstanden til jødedom er synlig på flere områder. NT bekjenner at Jesus er den lovede Messias og skiller seg fra jødedommen i synet på gyldigheten av moseloven.
Fiendekjærlighet
Når det gjelder det siste, så kan vi ta budet om fiendekjærlighet (Matt 5,44). Filosofen Bertrand Russell hadde sans for dette budet, selv om det nok var for vanskelig å etterleve for de fleste. Sigmund Freud var svært kritisk til budet, og mente endog at nestekjærlighetsbudet krevde for mye av folk. Han hadde kunnet godta nestekjærlighetsbudet om det hadde lydt: Du skal elske din neste som din neste elsker deg.

Budet om fiendekjærlighet står blant de såkalte antitesene i bergprekenen. Forut for budet oppsummeres tradisjonen med disse ordene: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende» (Matt 5,43). Det har blitt påpekt at vi finner intet belegg i loven om å hate våre fiender. Og det er for så vidt riktig, men jeg tenker at Jesus refererer til de såkalte hat-ordene i salmene, som også byr på utfordringer for en bibelleser i dag (f.eks. Sal 139,22).
Mot disse tankene om hat og hevn, som vi kan møte i Det gamle testamentet, setter Jesus idealet om fiendekjærlighet
Ett av disse hadde også Luther problem med, nemlig Sal 137: «Ved Babylons elver, der satt vi og gråt». Salmen uttrykker på slutten et sterkt hevnmotiv mot stormakten Babel som hadde ødelagt tempelet i 587 f.Kr. og ført mange fra den israelittiske overklassen i fangenskap: «Salig er den som gjengjelder det du gjorde mot oss. Salig er den som griper dine barn og knuser dem mot berget!» Løsninga for Luther var å tolke teksten allegorisk (billedlig), og ikke bokstavelig, som var hovedregelen. Barna var de onde tanker som vokser fram i oss og som vi må knuse mot berget eller klippen som er Jesus Kristus, før de får vokse seg store og sterke.
Mot disse tankene om hat og hevn, som vi kan møte i Det gamle testamentet, setter Jesus idealet om fiendekjærlighet.
En som har grepet dette, var Paulus. Han skriver til menigheta i Roma, som er, så langt vi vet, den eneste av menighetene som Paulus skriver til, som består av både jødekristne og hedningekristne. «Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke» (Rom 12,14).
Den jødiske Attenbønnen
Synagogen har i hundrevis av år bedt Attenbønnen (Amidah) og den fromme jøde skal be bønnen daglig. Ifølge jødisk tradisjon går den tilbake til den skriftlærde Esra. Selve formuleringene i denne bønnen har endret seg med tiden. Den består av en rekke velsignelser, positive formuleringer, og én forbannelse over avvikerne. I boka «Jødiske skrifter» i serien Verdens hellige skrifter begynner forbannelsen slik: «La det ikke være håp for forræderne». Meg bekjent har ingen kirke hatt en forbannelse i sine bønner.
I hundrevis av år har synagogen forstått det slik at «avvikerne» var framfor alt de som bekjente at Jesus er Messias. Derfor var det en oppgave for professorer i gammeltestamentlig teologi ved Europas universiteter å møte opp i synagogen på sabbaten for å kontrollere og hindre at denne forbannelsen ble bedt.
Det er uklart om denne forbannelsen ble brukt i synagogen på Pauli tid, slik at Paulus kjente til den. Om han gjorde det, blir ordene i Rom 12 desto sterkere: «Velsign, forbann ikke».
Vi vet at reform-jødedommen i dag har fjernet forbannelsen fra sin versjon av Attenbønnen.
La dette være ett tydelig eksempel på forskjellen mellom NT og rabbinsk jødedom når det gjelder loven.
Misjon overfor jøder
Teologiprofessoren går også imot jødemisjon. Et underlig utsagn fra en prestelærer gitt NTs fortellinger om misjon overfor jøder den gang, og Den norske kirkes forståelse av at misjon er nettopp kirkens oppdrag i verden (Kirkemøtets vedtak 09/21 om Kirkens globale oppdrag). Så la meg avslutte med et rungende ja til misjon, overfor alle folkeslag, også jøder, og også indremisjon. Vel må misjon utføres med takt.
Det norske misjonsselskap (NMS) formulerer det fint i sin visjon om misjon: «Dele troen på Jesus!» Her er det snakk om det ydmyke vitnesbyrdet, og ikke den invaderende og triumferende proklamasjonen. I tillegg innebærer misjon i følge NMS: å bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom. Til det sier vi: Ja, og amen!