Verdidebatt

Ikke ta støtten vi trenger

KIRKEBYRÅKRATI: Som sokneprester trenger vi fagfolk å ringe når vi står fast, skikkelige og faglig forankrede sakspapirer å drøfte, gode planer å jobbe ut ifra, grundig gjennomarbeidede liturgier å jobbe med og flinke folk til å utdanne de fremtidige kollegaene våre.

Så store kutt som kirkeråd og bispedømmeråd nå må gjennom, er nødvendigvis smertefulle og dramatiske. Denne uken fikk vi vite hvordan kuttene skal gjøres. De rammer kirkefag særlig hardt, og barne- og ungdomsfeltet aller hardest. Da bør i det minste Kirkerådets ledelse snakke sant om prioriteringene som gjøres.

Kan vi løse oppgavene?

Vi leser med forundring at Kirkerådets direktør i Vårt Land uttaler at de i størst mulig grad ønsker å ivareta stillinger innen kirkefag. Det som nå skjer, kan ikke forstås på en annen måte at det kirkefaglige på nasjonalt nivå nedprioriteres og svekkes kraftig. De tillitsvalgte i Kirkerådets sekretariat forteller om store konsekvenser. Når kirkefagavdelingen reduseres fra 24 til 9 årsverk står man for eksempel igjen med én stilling i kirkelig undervisning nasjonalt.

Stine Kiil Saga og Per Kristian H. Sætre, debattinnlegg

For kort tid siden vedtok Kirkemøtet en helt ny plan for kirkelig undervisning og læring. Denne planen skal iverksettes, og det skal lages seks rammeplaner. Med tilsvarende kutt i bispedømmenes administrasjon, er det liten grunn til å tro at det er kapasitet i organisasjonen til å gjøre denne store jobben.

I sak 90/24 Budsjett 2025 for rettssubjektet Den norske kirke, vedtok Kirkerådet at «[…] det er viktig at lokalkirken fortsatt skal kunne hente kompetanse og få støtte på sentrale områder som kirkelig undervisning og læring, diakoni, økumenikk, religionsdialog og kunst og kultur». Vi er usikre på om kirken vil ha kapasitet til å gjøre dette på en meningsfull måte.

Som i samfunnet ellers, har også Den norske kirke sin porsjon byråkrat-forakt

I tillegg til konsekvensene for lokalkirken, er det grunn til bekymring for om det valgte Kirkerådet ikke ser hvor avgjørende denne kompetansen også er for de demokratiske organene på nasjonalt nivå, seg selv inkludert. Med få rådgivere, lurer vi på hvordan det skal forberedes faglig forankrede sakspapirer på store felt som er helt avgjørende for DNK som folkekirke framover.

Skal de folkevalgte skrive sine egne saksdokumenter?

Uro for framtida

Rettssubjektet Den norske kirke er ikke de eneste som må kutte nå.

De siste årene har det av ulike grunner minket på prosjekt- og forskningsmidler, vi har fått alvorlige kutt i kirkemusikkutdanninga, fagmiljøene på de teologiske fakultetene vokser ikke, og nylig har både IKO, Bibelselskapet, KFUK-KFUM Norge, Søndagsskolen og flere sentrale samarbeidspartnere for Den norske kirke måttet skjære kraftig ned. I sum gjør dette oss svært urolige for framtida til den teologiske og kirkefaglige kompetansen i Norge.

Kirka er helt avhengig av at noen har ansvar for å drive med undervisning, kompetanseheving, fagutvikling og utredningsarbeid. Dette har vært en sentral oppgave for Kirkerådets sekretariat, ofte i samarbeid med andre aktører. Nå er dette arbeidet svekket. Mer enn noen gang trenger vi en helhetlig tenkning om hvordan vi skal forvalte kirkefaglig kunnskap og kompetanse i kirka – også på tvers av institusjonene og organisasjonene.

Det kan vi ikke se i Kirkerådets kuttplaner.

Vi trenger et dyktig byråkrati

Som i samfunnet ellers, har også Den norske kirke sin porsjon byråkrat-forakt. Men en kunnskapsorganisasjon med et velfungerende demokrati trenger et dyktig byråkrati for å fungere slik den skal. Og som sokneprester trenger vi fagfolk å ringe når vi står fast, skikkelige og faglig forankrede sakspapirer å drøfte, gode planer å jobbe ut ifra, grundig gjennomarbeidede liturgier å jobbe med og flinke folk til å utdanne de fremtidige kollegaene våre.

Vi ber Kirkerådets ledelse lytte til innspill og gi kirka den støtten vi trenger for å oppfylle oppdraget vårt.

Mer fra: Verdidebatt