Stein Ole Kolstad Varhaug og Stein Børre Kolstad skrev et interessant innlegg 9. januar og pekte på tonehøyder som medskyldige i gudstjenestedeltakere som ikke synger med på salmene. Ingen ukjent problemstilling for meg som kirkemusiker i Dnk på niende året.

Mumlende grøt
Jeg er enig i at salmer kan gå så høyt at enkelte blir demotivert til å synge med tidlig en søndags morgen. Selv pleier jeg som musiker å tenke at tonen C er en lur smertegrense å operere med som tommelfingerregel for å ivareta allsangen. I salmeboken kan det ofte gå opp til både D og Eb (2 og 3 toner høyere), men man må huske at èn høy tone her og der («Deg Være Ære»), ikke er det mest krevende, men heller at sangen ligger gjennomgående lyst (f.eks 39: «Høyr kor englar syng frå sky»). Førstnevnte mener jeg godt kan ligge i originaltoneart med D som topptone, men ikke sistnevnte.
Derfor mener jeg det ikke nødvendigvis er slik at alle salmer bør legges ned for å bedre allsangen, det kommer an på valgte salmer og krever skjønn fra forrettende musiker. Legger man ned en salme med det ène høye stedet, der resten av melodien stort sett ligger ned på bunnen (f.eks «Blott En Dag» eller «Deilig er Jorden») kan man redusere det meste av sangen til en mumlende grøt, om man blir for opptatt av å ta hensyn til topptonen.
Salmen bør legges ned. Så hvorfor skjer det ikke?
Men dersom man ser at man bør legge ned en salme eller flere, hva kan være til hinder for at det skjer? Her finnes det hensyn både til det musikalsk estetiske, men også utførelsen og arbeidsmengden til organisten/kirkemusikeren.
· Estetikk: Jamfør klassisk musikktradisjon skal selveste Mozart ha påpekt at tonearter har «farger», at de kan fremkalle forskjellige følelser i mennesker, og av forskjellige styrke. Stykket er ikke det samme om tonearten endres - underforstått risikerer man derfor å svekke originalkomposisjonens emosjonelle kraft ved å endre (legge ned) tonearten. Det er derfor en sterk prinsippnorm blant mange musikkmiljøer og utøvere å la tonearter være originale, av hensyn til estetikken og musikkopplevelsen.
· Utførelse: Musikere har alle sine svake og sterke tonearter å spille i – og selv om alle ansatte organister behersker fint å spille i alle tonearter, kan endring av toneart gi mindre overskudd, og har man med seg frivillige musikanter, kan det være et spesielt poeng å unngå vanskelige tonearter å spille i, som eksempelvis ofte skjer når man legger ned èn halvtone, noe som ofte er ønskelig.
· Arbeidsmengde: En ting som også er fort å glemme er at organisten må bruke tid for hver salme som skal legges ned, fordi man må pr. dags dato skrive nye noter. Man kan med rette tenke at det er mulig opparbeide seg nedtransponerte noter på de oftest brukte salmene innen en viss tid. Det er imidlertid ganske mange salmer og sanger i omløp; 899 salmer bare i salmeboken, og selv om det kanskje er under halvparten som blir brukt av menigheten ila si en femårs periode så utgjør dette ikke en liten jobb.
Det finnes også løsninger som døyver arbeidsmengden - DnK hadde inntil nylig en avtale med Cantando forlag om et digitalt salmebokverktøy som enkelt kunne transponere tonearter (legge ned) på alle salmer og laste dem rett ned. Denne avtalen opphørte og et nytt internt verktøy i DnK ble lansert - et verktøy som er kjempeflott, bortsett fra at nå er ikke automatisk transponering mulig lengre. Om dette er bevisst fra Dnk eller ikke, vet jeg ikke. At transponeringsfleksibilitet kan legges bedre til rette for enn slik det er blitt nå, er jeg imidlertid ikke i tvil om.
Vi synger mindre enn før
Jeg ser familien Kolstads syn på at tonehøyder kan gå utover sanglysten, men er det den eneste faktoren på bordet? Man kan også peke på trygghet på egen stemme, sosiale omstendigheter og ikke minst salmevalg. Det begynner å bli en etablert sannhet at vi synger mindre i samfunnet enn før. Vi synger mindre allsang i skolen, på jobb, på basar, i bryllup mm.
Menigheten er en av få steder der det å synge sammen fortsatt står sterkt, og når man i tillegg går sjeldnere i kirken, gir det mening at folk flest ikke er like trent til å synge lengre, som henger sammen i vekselvirkning med tryggheten på egen stemme. Å synge er blitt profesjonalisert og forbeholdes ofte «de som kan det». Man er tilskuer til folk som synger, man gjør det ikke sammen. Det er blitt noe som har med «prestasjon» å gjøre, heller enn «relasjon». Er man ikke trygg på stemmen sin, er terskelen i utgangspunktet skyhøy for å synge med.
Jeg tror ikke det mest fremmedgjørende for folk er å høre èn ukjent salme, men å høre fem ukjente salmer
Hva med onkel Per på sida av meg, synger han? Hva med de andre rundt? «Hvis folk ikke synger, så synger ikke folk», for å si det opplagte, men likevel treffende. Har man 400 mennesker i kirkerommet er det ofte enten slik at allsangen runger i veggene eller at det er pinlig stille og forsangerkonsert. Men kjenner folk egentlig salmen som brukes? Er den lett å lære? Her kan forskjellen være stor mellom de som går mye eller lite i kirken.
Ser vi romsligheten som finnes?
I Dnk ønsker man å ha en viss troskap til «kirkeåret», som betyr at hver søndag har sin hovedtematikk. Her vet jeg ikke om vi organister og prester alltid er flinke nok til å se romsligheten som ofte finnes – vi har våre tradisjoner om hva som hører til hvor i kirkeåret, som er flott for kjernemenigheten som går på de fleste gudstjenester gjennom et år. Men statistikken ofte tankevekkende viser at disse faktisk ofte kan være i mindretall i forhold til de mer kirkefremmede som er innom.
Hvis vi oftere hadde benyttet romsligheten som finnes til å ta med noen salmer som er kjente for alle, tenker jeg det også kunne bidratt godt til allsangen. Bruker man eksempelvis fem salmer, hvorfor ikke la to av dem være superkjente, selv om kjernemenigheten nesten kan synes de er oppbrukt. Da er det tre salmer igjen som kan være mer spennende og underbygge kirkeårets tema. Jeg tror ikke det mest fremmedgjørende for folk er å høre èn ukjent salme, men å høre fem ukjente salmer.
Hvorvidt folk flest i salen synger, eller hvor trygge de er på stemmene sine er nok vanskelig å begynne løsningen med, derfor sier jeg meg enig i at ja, vi må tenke gjennom tonehøyder, men også valgene av salmer og sanger. Gode salmevalg kan tross alt ofte i seg selv medføre begrenset tonehøyde.