Jeg vil berømme Erling Rimehaug for en tankevekkende kommentar med utgangspunkt i sin svigerfar Olav Brennhovds betraktninger og lærdom fra årene med tortur i tysk fangenskap. I 1945 skrev Brenhovd «Jeg kan ikke hate», og det vises til «Hatets frukt er mistro, onde forventninger og til slutt krig».
Det er derfor med undring jeg konstaterer at Rimehaug ut ifra den tiden vi lever i konkluderer med at «Vi igjen har måttet ta innover oss at det kan være nødvendig å bruke våpen for fredens skyld». Hva er begrunnelsen for dette og nødvendig for hvem?
Unik, umistelig og uerstattelig
Det ligger i nasjonalstatens natur å forsvare eget land og grenser mot fremmede makter og om nødvendig med våpenmakt ta andres liv. Men er det i samsvar med den oppgaven kristne som ønsker å være Jesu etterfølgere, er satt til å ivareta overfor vår neste? Eller skal vårt hjerte og fokus være på å forsvare og ivareta den absolutte verdigheten til ‘den enkelte’ i en sekulær verden?
For noen er man ikke verdt noen ting, mens i Guds øyne er alle mennesker like verdifulle, da hver og en av oss er skapt i Guds bilde og ønsket av Gud – unik, umistelig og uerstattelig.
Vi inviteres som kristne inn i Guds rike – et annerledes og bærekraftig rike som utfordrer vår egoisme. Gud rangerer aldri mennesker etter rikdom, rase, kjønn eller nasjonalitet. Å ta Gud på alvor, er å ta hvert enkelt menneskes rett til liv, på alvor.
Fienden er mennesker
I nestekjærlighetsbudet «Elsk din neste som deg selv», stilles kravet om et forpliktende fellesskap til våre medmennesker. Noe som inkluderer selv den du er mest uenig med – religiøst eller politisk, etisk eller moralsk.
Alt liv vil liv! Med dette som utgangspunkt vil vår oppgave som Jesu etterfølgere være å gi liv til livet og verne om livet – ikke bare det ufødte, men også det fødte liv.
Ettersom våre liv er flettet inn i hverandre, bærer vi alle litt av den andre i hverandres hender – det forplikter!
Den eneste veien til å leve i fred i verden, er at vi ser hverandres menneskelighet og ukrenkelighet, slik Olav Brennhovd også gjorde etter å ha blitt kjent med tyskere i tysk fangenskap som hadde vendt nazismen ryggen og risikerte dødsstraff. «Fordi de var blitt hans venner, kunne han ikke dyrke noe ensidig fiendebilde av tyskerne», slik Rimehaug skriver.
For hvis vi finner ut at fienden også er mennesker og oppdager at fienden er helt lik oss selv. Hvilken mening får krig da?
Krig er forakt for liv. Som kristne skal vi være «lys og salt» i samfunnet og for hverandre i verden ved å gi liv til livet og stille oss til livets disposisjon, slik Jesu mor er et forbilde på. «Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt».
Verdt Guds liv
Hvor mye er et menneskeliv verdt? Det er verdt Guds Sønn, ofret på korset for oss. Intet mer, intet mindre.
Jesus ga sitt liv av bare nåde for at vi skulle leve. Han tok ikke andres liv for å «redde sitt eget skinn». Og hans vilje med oss er at vi speiler denne nåden i møte med hverandre.
Ettersom våre liv er flettet inn i hverandre, bærer vi alle litt av den andre i hverandres hender – det forplikter!
Til dette livsprosjektet trenger vi ut ifra vår natur både nåde og omvendelse, for dypest sett er vi mennesker «oss selv nok».
Slik Ragnhild Aadland Høen skrev i Vårt Land 24. februar 2023:
«Dypt nede i selv det frommeste mennesket bobler det imidlertid en urlyst til å følge Guds regler når det passer deg, og dine egne regler når det passer bedre».
