Å overnatte under åpen himmel på Betlehemsmarken var høydepunktet på pilegrimsvandringene jeg ledet fra Nasaret til Betlehem. Til tross for hylende hunder fra nærmeste beduinleir følte jeg alltid en underlig fred. Jeg lurte på om noe fortsatt hang igjen fra englene som hadde forkynt fred på jord.
«Fred på jord». Tør vi ta disse ordene i vår munn nå? Jeg har en følelse av at fred er blitt et belastet ord.
Denne opplevelsen av fred sto i skarp kontrast til den virkeligheten som vi møtte på vandringen dit. Men nettopp denne kontrasten gjorde påminnelsen om englebudskapet enda viktigere for meg.
Tryggheten er borte
Ikke tenkte jeg når jeg nøt freden på englenes mark at disse vandringene snart skulle bli umulige å gjennomføre. Vi følte hos trygge hos de palestinske familiene som tok mot oss på veien. Nå forteller de meg at israelske militæraksjoner med tåregass, stridsvogner, snikskyttere og bulldosere som raserer gatene er blitt en del av virkeligheten. Eller de forteller om bosettere som stormer inn og etterlater seg ødeleggelse og frykt. Det er ikke lenger trygt å være hos dem.
For mindre enn ti år siden arrangerte jeg også slike vandringer i Russland. Det var en stor opplevelse å se de blå kuplene stige opp av det grå landskapet når vi gikk til den ortodokse kirkes utrolig vakre hovedsete i Sergiev Posad utenfor Moskva. Blant ikonene og den overjordiske sangen inne i kirkene fikk jeg alltid en sterk opplevelse av fred.
Anelsesløs
Nå undrer det meg hvor anelsesløs jeg var. Russland hadde allerede erobret Krym, og russiske og russiskstøttede styrker sloss i det østlige Ukraina – med ideologisk støtte fra nettopp kirken. Jeg visste det nok, men det falt meg ikke inn at det skulle utarte til en full europeisk krig.
Vi hadde en meget fritt-talende guide, som ikke la skjul på sin motstand mot Putin og alt han sto for. Hun gikk med et merke fra demonstrasjonene mot regimet på veska. Jeg så det som et håpefullt tegn om at demokratiske krefter var på frammarsj. Så feil kunne jeg ta.
Krig gjør noe med oss
Det er lett nå å si at jeg har vært naiv – og at vi har vært naive. Vi har igjen måttet ta inn over oss at det kan være nødvendig å bruke våpen for fredens skyld. Men krig er aldri noe gode. Blant annet gjør krigen lett noe med våre holdninger til andre mennesker. Det er lett å bli fylt av hat til fiendene og glemme at de også er mennesker.
«Jeg kan ikke hate», skrev min svigerfar Olav Brennhovd i 1945. Det var hva han hadde lært av tortur og årene i tysk fangenskap.
«For mange av oss i fengselet var kampen mot hatet en kamp for livet. Vi visste at dersom hatet ble dominerende i våre hjerter, ville den indre ødeleggelse begynne og en dag ville det bli vår ruin. Hatets frukt er mistro, onde forventninger og til slutt krig», skrev han i 1945.
Kampen mot hatet
Når krig igjen er blitt noe vi må forholde oss til, trenger vi denne påminnelsen om at den viktigste kampen står mot hatet. For når vi blir hatefulle, drar vi krigen med oss inn i freden, slik at det ikke blir noen virkelig fred.
En av grunnene til at Olav Brennhovd ville arbeide for forsoning med tyskerne, var de tyskerne han hadde blitt kjent med i tysk fangenskap. De hadde stått opp mot nazismen, og for mange av dem betydde det dødsstraff. Fordi de var blitt hans venner, kunne han ikke dyrke noe ensidig fiendebilde av tyskere.
De elsker barna sine
«The Russians love their children, too», sang Sting midt under den kaldeste kalde krigen. Slik fikk han minnet oss på at russerne er mennesker, de også. Det er alltid farlig når vi glemmer det. Jeg er glad for at jeg kan tenke på min russiske guide når jeg tenker på russere. Det hjelper meg til å se russerne som mennesker, ikke som fiender.
Til min sorg ser jeg nå at noen har hentet fram det den israelske statsministeren Golda Meir sa i Presseklubben i Washington i 1957: «Fred vil komme når araberne vil elske barna sine mer enn de hater oss». Å hevde at palestinerne ikke elsker barna sine, er å umenneskeliggjøre dem.
Det er lett for oss å si at palestinerne ikke skal hate. Eller at israelerne ikke skal hate. Vi skal være forsiktige med å kreve det av dem som står midt oppe i ondskapen. Jeg vet at noen av dem fører kampen mot hatet, og at noen ser ut til å makte det. Så får jeg ha nok med å kjempe mot hatet som jeg kan kjenne vokse fram bare av å lese nyhetene.
Møte mennesker
I sommer ble jeg stående i kø bak noen turister i en norsk sportsbutikk og hørte at de snakket hebraisk sammen. Jeg hilste og spurte om de var fra Israel. De svarte svært så reservert. Det kom etter hvert fram at de hadde opplevd mye negativitet fordi de var israelere her i Norge. Det gjorde meg trist at de opplevde det slik - selv om jeg er oppbrakt over mye av det regjeringen deres gjør.
Det er nok nødvendig å være mer på vakt for at russere kan være i Norge på oppdrag fra regjeringen. Men om det fører til at vi ikke kan ha menneskelig samkvem med russere, har vi slått inn på en farlig vei. Det er når vi ikke lenger kan møtes som mennesker at freden virkelig må gi tapt.
Tro på fred
Under krigen – den som vi til nå har vært vant til å kalle Krigen – trodde folk på fred. Drømmen om fred, troen på at fred var mulig, var med på å gi dem mot til å kjempe.
«Fred på jord». Tør vi ta disse ordene i vår munn nå? Jeg har en følelse av at fred er blitt et belastet ord. Vi tror ikke lenger det er mulig. Vi tar det som et tegn på naivitet når noen tør å å si noe slikt.
Men vi kan ikke gi opp å tro på fred, håpe på fred, arbeide for fred. Derfor kan vi ta til oss englesangens budskap også denne julen.
