Mine biskoper var også fjerne
KRITIKK: Min personlige erfaring er at kirkelige toppledere som biskoper gjør seg lite tilgjengelig for saklig kritikk. Det finnes for eksempel ingen strukturer i DNK hvor biskoper oppfordrer prester til å gi dem en tilbakemelding på det arbeidet de gjør som biskoper.
– Uten ærlige tilbakemeldinger er faren stor for at biskoper, som andre kirkelige toppledere, havner i et ekkokammer, og blir der, skriver innsenderen. På bildet: Biskopene i Den norske kirke.
Erlend Berge
Kan man kritisere en biskop? Det korte svaret er ja. Det litt lengre svaret vil jeg knytte til reaksjonene på prest Aud Irene Svartvasmos gjestekommentar i Vårt Land nylig. Hun skriver om hvordan hun har opplevd «sine biskoper» i Oslo bispedømme: Andreas Aarflot, Gunnar Stålsett, Ole Christian Kvarme og Kari Veiteberg. Fire ulike biskoper. I tillegg nevner hun at hennes far, Øystein Larsen, var biskop i Sør-Hålogaland i perioden 1992-2006. Hun har med andre ord forholdt seg til fem ulike biskoper i Den norske kirke. Hittil. Det er mer enn de fleste.
Mine biskoper var også fjerne
Hennes beretning er en høyst personlig beretning som jeg antar at flere prester vil kunne kjenne seg igjen i. En av Svartvasmos opplevelser er at biskopene ikke har vært mye til stede for henne som prest. At biskoper virker fjerne for prester i lokalmenigheter, er ikke uvanlig. Min erfaring som prest ligner på Svartvasmos. Mine tre biskoper var fjerne. Bare hvis det var visitas i prostiet jeg arbeidet i, eller hvis det skjedde noe problematisk i en menighet, dvs. oppstod konflikter av noe slag, fikk man se biskopen oftere. I det daglige arbeidet var det prosten man forholdt seg til, ikke biskopen, og sånn må det antagelig være.
Bestill abonnement her
KJØP
