Kan man kritisere en biskop? Det korte svaret er ja. Det litt lengre svaret vil jeg knytte til reaksjonene på prest Aud Irene Svartvasmos gjestekommentar i Vårt Land nylig. Hun skriver om hvordan hun har opplevd «sine biskoper» i Oslo bispedømme: Andreas Aarflot, Gunnar Stålsett, Ole Christian Kvarme og Kari Veiteberg. Fire ulike biskoper. I tillegg nevner hun at hennes far, Øystein Larsen, var biskop i Sør-Hålogaland i perioden 1992-2006. Hun har med andre ord forholdt seg til fem ulike biskoper i Den norske kirke. Hittil. Det er mer enn de fleste.
Mine biskoper var også fjerne
Hennes beretning er en høyst personlig beretning som jeg antar at flere prester vil kunne kjenne seg igjen i. En av Svartvasmos opplevelser er at biskopene ikke har vært mye til stede for henne som prest. At biskoper virker fjerne for prester i lokalmenigheter, er ikke uvanlig. Min erfaring som prest ligner på Svartvasmos. Mine tre biskoper var fjerne. Bare hvis det var visitas i prostiet jeg arbeidet i, eller hvis det skjedde noe problematisk i en menighet, dvs. oppstod konflikter av noe slag, fikk man se biskopen oftere. I det daglige arbeidet var det prosten man forholdt seg til, ikke biskopen, og sånn må det antagelig være.
Jeg synes hennes erfaringer med ulike biskoper var svært interessant å lese
Svartvasmo minner Vårt Lands lesere om at det om kort tid skal velges ny biskop til Oslo bispedømme. Det står igjen tre kandidater. Etter alle avstemningene som har vært, er det i praksis bare to: Sunniva Gylver og Sturla Stålsett. Sunniva Gylver kjenner mange i kirke-Norge. Hun er prest i Oslo, og en mye brukt taler og foredragsholder andre steder i landet. Sturla Stålsett er også presteutdannet, og han arbeider nå som professor i diakoni ved MF vitenskapelige høgskole.
Nepotisme
Så kommer det eiendommelige som Svartvasmo nevner, og som hun har fått mye ufin kritikk for: Sturlas far var Oslo biskop i perioden 1998-2005. I tillegg er Sturlas kone søster til nåværende biskop, Kari Veiteberg. Det synes Svartvasmo ligner på nepotisme, som betyr at man gir slektninger urettmessige fordeler. Det er litt uheldig uttrykt, men uttrykket har en liten plass i Svartvasmos fortelling, og kan overhodet ikke rettferdiggjøre den respektløse omtalen hun har fått i sosiale medier for å ha brukt det. Hun mener åpenbart bare å påpeke de nære familierelasjonene som faktisk er til stede mellom Stålsett (sønn) og Stålsett (far) og Veiteberg (svigerinne). Og hun ønsker oppriktig den som til slutt blir valgt, lykke til i tjenesten. Jeg synes hennes erfaringer med ulike biskoper var svært interessant å lese.
Biskoper i ekkokamre
Generelt er min personlige erfaring at kirkelige toppledere som biskoper, stiftsdirektører og KR-leder gjør seg lite tilgjengelig for saklig kritikk. Det finnes for eksempel ingen strukturer i DNK hvor biskoper oppfordrer prester til å gi dem en tilbakemelding på det arbeidet de gjør som biskoper. Uten ærlige tilbakemeldinger er faren stor for at biskoper, som andre kirkelige toppledere, havner i et ekkokammer, og blir der.
Da jeg begynte som prost i Nidaros bispedømme, sa jeg til prestene: «Hvis jeg sier eller gjør noe dere synes var dumt, si det til meg. Hvis jeg derimot skulle si eller gjøre noe som dere synes var flott, si det til andre.»
Kanskje er det en leveregel Den norske kirkes toppledere også kunne ta til seg?
