I år er det 28 år siden jeg ble ordinert til prest. Det forestående bispevalget i Oslo har inspirert meg til å se meg tilbake. Om helsa holder og Gud vil, skal jeg snart i gang med min femte biskop. Hvordan har jeg opplevd de foregående biskopene? Og hva med fremtiden?
I begynnelsen …
Min første biskop var Andreas Aarflot. Han var innom Det teologiske fakultet noen ganger i løpet av min studietid. Jeg husker det som mye av en enveiskommunikasjon: lite inn-kanal, mye ut-kanal. Kanskje ikke så annerledes enn det man kunne vente av en biskop i den tiden. Ordinasjonssamtalen lignet mest en muntlig eksamen i systematikk og kirkehistorie. Jeg kjente meg ikke spesielt høy i hatten, men anerkjenner forventningen til at jeg skulle kunne svare for meg etter sju års studium.
Dersom noen tenkte at vi var en gave til kirken, var det ingen som sa det. Snarere møtte vi mistenksomhet: Hvorfor ville vi bli prester? Hadde vi kjærester? Levde vi med disse kjærestene? Selvsagt gjorde mange av oss det. Noen også med en av samme kjønn. Prestetjenesten var et trangt nåløye den gangen. Annerledes enn nå, hvor prestemangelen er så stor at det er åpnet alternative veier til prestetjeneste. Jeg kan ikke huske at min første biskop noen gang uttrykte glede over at vi ville vie livet vårt til å jobbe i kirka. Vi skulle under lupen, vi ble veid og målt, og flere ble funnet for lette.
Om helsa holder og Gud vil, skal jeg snart i gang med min femte biskop.
Utenriksminister
Med årene ble det mindre dyneløfting. Etter Aarflot fulgte min tidligere praktikumsrektor Gunnar Stålsett. Han var en ypperlig utenriksminister. Han talte så folk ble berørte. Som i begravelsen til Benjamin Hermansen, en ikke-kirkelig seremoni i Holmlia kirke. Som i vielsen til kronprinsparet, der VG senere kommenterte: «for øvrig fravek ritualet alterbok og tradisjon på en måte mange sikkert la merke til, og som vi tilslutter oss.» En biskop som selv tilpasser liturgien, men som ikke åpner for at prestene kan gjøre det samme, får ikke så mange poeng av meg. Jeg opplevde ham som en lite tilstedeværende biskop. Hans bispeembete virket også å medføre et uuttømmelig reisestipend. Selv om jeg erfarte ham som en dårlig innenriksminister, nøt jeg godt av at han var populær utad. Når det regnet anerkjennelse på biskopen, dryppet det også noe på hans fotfolk ute i felten.
Ørkenvandring
Med Ole Christian Kvarme begynte ørkenvandringen. 12 år med en biskop hjulpet inn av en konservativ lobby som nok syntes det fikk være nok liberalteologi i Oslo bispedømme. Noen år inn i hans regjeringstid skulle jeg som ny leder i prestetjenesten ved Diakonhjemmet sykehus ansette min første sykehusprest.
Det skulle bli den første og hittil eneste presten i sykehusets historie som ikke fikk tilsettingsbrev fra Oslos biskop. Denne krevende situasjonen bidro til opplevelsen av at det ble lange og strevsomme år. Fra mitt ståsted ble han dessverre en svak biskop både innad og utad.
Folkets biskop?
Min fjerde biskop er kvinne. Kari Veiteberg kom på mange måter som vann fra klippen etter tørketiden. Likesom søsterens svigerfar, har hun en fin egenskap når det gjelder å snakke så folk (hvem nå folk er) forstår. Et friskt ansikt utad som morgenbader hele året, bor i minihus i Groruddalen når hun ikke bor i leiligheten på Sørenga, som sykler rundt i byen som i mange år har vært hennes da hun jobbet i Kirkens Bymisjon, og som står på godfot med rom-folket. Har hun vært min biskop? Igjen tenker jeg at det drypper på presten når det regner på biskopen. Man får ikke alt. Hun har gjort mye godt offentlig, men også denne biskopen har skuffet meg i indretjenesten.
Hva nå?
Som min neste biskop håpet jeg på Stephanie Dietrich som nå er ute av «kampen» om toppjobben. Hun er faglig tung. Hun har diakoni som spesialfelt. Hun har et stort internasjonalt nettverk, og slik jeg kjenner henne, er hun god med folk og har en genuin kjærlighet til kirken. Hennes viktigste egenskap er at hun er ikke full av seg selv. Ingenting ved denne kandidaten står i veien for budskapet. Hvorfor hun nå, for andre gang, ikke når frem i et bispevalg, forundrer meg.
Jeg skal være forsiktig med å mene mye om de som nå står igjen som kandidater. Én av dem vil være min tilsynsmyndighet de neste årene. Men jeg tar sjansen på å påpeke det iøynefallende faktum at et tredje medlem av en og samme familie, på relativt kort tid stiller til valg og er med i innspurten. Det gir en bismak av nepotisme, dette, en slags kirkelig Stoltenberg-familie, selv om jeg anerkjenner at både nummer en, to og potensielt nummer tre i denne rekken er kvalifiserte til jobben. Jeg synes det er merkelig stille rundt dette i et medielandskap som vanligvis har mye fokus på maktallianser, familiedynastier og transparens.
Innsidekunnskap
Jeg har ytterligere en biskop i mitt liv. Min far var biskop i Sør-Hålogaland i perioden 1992–2006. Jeg avstår fra å si noe om ham, da perspektivet i denne kronikken er å dele erfaringer om hvordan jeg som prest har opplevd biskopene i mitt eget bispedømme. Slektskapet innebærer dog at jeg har innsideinformasjon om at det kan være en krevende posisjon å stå i. Man utsetter seg for slike som meg, og tro meg, det er mange som meg. Vi kommer til å ha meninger, vi vil være uenige, men mange av oss vil nok også heie, uansett hvem som sitter igjen til slutt. Kirka trenger at noen er villige til å ta disse toppjobbene. Jeg kan ikke annet enn å ønske lykke til.
