Dette er et svarinnlegg fra biskop Olav Øygard på dette innlegget: Kjære biskop Øygard. Finnes det en sannhet?
Som alltid når jeg preker er formålet å forkynne budskapet om nåden og tilgivelsen, og Guds kjærlighet. Kirka skal være åpen og inkluderende. Vi trenger ikke å ekskludere noen, vi stenger ikke kirkedøra for noen.
Preken regnbuemesse Tromsø domkirke 15/11-24
Rom 8,38-39: For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
Hva er utenforskap for noe? Jeg har en mistanke om at det er mange her i Tromsø domkirke i kveld som vet hva det er.
Det kan handle om å ikke bli med i et fellesskap. Det kan handle om å føle seg utenfor – for noen kan det også handle om å føle seg, eller kanskje til og med fysisk å bli utstøtt, å bli kritisert og mobba. Og: det kan handle om å føle seg fordømt, ja, rett og slett om å være fordømt.
Guds kjærlighet
Jeg må, med sorg, se i øynene at Bibelen – Guds ord – har blitt brukt, og fortsatt blir brukt til å skape utenforskap. Det kan nok tenkes at det ikke alltid er meningen å skape utenforskap, men så skjer det likevel. Jeg, og mange med meg, vet at kristne miljøer og menigheter har bidratt til, og nok fortsatt bidrar til å skape utenforskap.
Vi hørte i sted et overdøvende sterkt utsagn om at i Guds perspektiv finnes det absolutt ingen som helst grunn for utenforskap: «verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre».
Ingen. Ingenting skal få lov til å skille oss fra Guds kjærlighet. Paulus beskriver dette med sterk overbevisning.
Hvordan kan det da ha seg at kirka har vært med på å holde homofile mennesker nede? Så sent som i 1954, altså for nøyaktig 70 år siden var biskopene klinke klare på at man måtte beholde §213 i straffeloven, paragrafen som forbød homofil praksis mellom menn. I dag ser vi at denne lovparagrafen, og kirkens støtte til å beholde den, har bidratt til utenforskap og fordømmelse, til lidelse for mange mennesker.
Da paragrafen ble opphevet i 1972, hørte man ikke noe fra kirka. Men så i 1977 sa et utvalg oppnevnt av bispemøtet: «Det er som skyldner Vi har noen dører å feie for i kirka, både i hvordan kirka har opptrådt overfor homofile – og – alle andre skeive – men også på mange andre felt, f.eks i forhold til minoriteter og urfolk her i landet – det var tema i Stortinget på tirsdag.
Men vi er ikke ferdige. Det er mange negative holdninger til skeive mennesker, både i kirka og i mange andre sammenhenger i samfunnet.
Å finne sin plass
Jeg må innrømme at jeg ble oppriktig lei meg da det for en måneds tid siden kom en erklæring fra noe som heter «felleskristen.no». Denne erklæringen handler om «kjønns- og seksualitetsmangfold». Mange kristne organisasjoner og kirker står sammen om denne erklæringen. Her står det bl.a. at annen seksuell atferd enn forholdet mellom én mann og én kvinne bryter med Jesu etiske undervisning. Jeg er ikke så sikker på det – ((bibelsteder som omhandler homofilt samliv er ikke sitater fra Jesus)).
Det som er om mulig enda verre er utsagnet: «Ideen om subjektivt kjønn og selvvalgt «kjønnsidentitet» basert på følelser eller preferanser, bygger på ideologi og har ikke et biologisk eller naturvitenskapelig fundament.»
Det har da vært mennesker på denne jordkloden som har opplevd seg å være et annet kjønn enn de ser ut som til alle tider, helt uavhengig av ideologier. Jeg er redd denne erklæringen gjør det vanskelig for mennesker med LHBTQ+ identitet å finne sin plass i disse organisasjonene og kirkene, og at opplevelsen av fordømmelse fortsetter.
Den norske kirke er ikke invitert inn til å slutte seg til denne erklæringen, og ingen menighet i vår kirke har sluttet seg til den. Jeg håper det forblir slik, og jeg håper vi kan komme lenger i å akseptere at jeg er jeg. Du er du. Og ingen kan fortelle at hverken du eller jeg er for dårlig til å være gjenstand for Guds kjærlighet.
Vi må gjerne ha etiske idealer om hvordan vi skal leve. Sånn må det være. Vi må også tåle at vi har ulike meninger om etiske spørsmål. Men vi kan ikke og skal ikke tåle at noen blir sett på som bedre enn andre. For da bryter vi helt grunnleggende med det kristne menneskesyn.
Fordømmelse og utenforskap
Noen ganger kan det være gode grunner til å ha sterke meninger om hva andre mennesker gjør – og hva de ikke skal gjøre. Det kan for eksempel være gode grunner til å ha sterke meninger om hvordan politiske ledere skal opptre: Hva om ledere både i vårt land og andre land tok mer kraftfulle tak slik at klimaendringene stoppet opp.
Men: Når noen har sterke meninger om hvordan mennesker med annen legning (enn man selv har) skal leve og oppføre seg, er det grunn til bekymring. Da blir det fort et inntrykk av at en fordømmer andres liv, og går fri selv. Vi husker kanskje lignelsen Jesus forteller i Lukas 18 om fariseeren og tolleren som er i tempelet, der fariseeren sier i sin bønn: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der.»
Fordømmelsen og utenforskapet klarer vi oss godt uten. Nåden, tilgivelsen og kjærligheten trenger vi alle sammen. Dette huset er reist for at mennesker skal møte Gud, hans kjærlighet og nåde.
Ære være Faderen og sønnen og DHÅ som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.
Amen.