Men det var lite som overrasket meg. Jeg opplevde en gudstjeneste preget av spesialtilpasset liturgi og et selektivt utvalg av salmer og lesetekster var som ventet. Sterke innslag av feministisk teologi og frigjøringsteologi med konsekvent omtale av Gud som begge kjønn var heller ikke særlig sjokkerende. Jeg ble faktisk positivt overrasket over appellen til Skeiv Ungdom, som talte mot polarisering og fraværet av samtale og sosial omgang med meningsmotstandere.
Det som imidlertid skuffet meg, det var prekenen du holdt. Her var det en ypperlig mulighet til å forkynne evangeliet og formidle det sentrale i frelsen. Den gang ei.
Mitt etterlatte inntrykk er følgende:
- Prekenens formål var å kritisere den felleskristne erklæringa om kjønn- og seksualitetsmangfold – en erklæring flere kirker gikk sammen om i høst.
- At det åpenbart finnes flere enn to kjønn.
- At Jesu etiske undervisning ikke legger opp til at ekteskapet består mellom man og kvinne.
Dette ble enda et eksempel på Kirkens fremmedgjøring av “konservative”, gjennom bl.a. å kritisere den felleskristne erklæringa så tydelig og tillegge underskriverne intensjoner de ikke har, som at de aktivt undertrykker folk. Når du også da gir uttrykk for at du håper at ingen DNK-menigheter underskriver erklæringen, virker det som en sterk fordømmelse av også mange av dine egne sognebarn, som står innenfor en klassisk kristendom. Slik sett mener jeg at det mest polariserende i gudstjenesten faktisk var din preken.
Les svaret fra biskop Olav Øygard her: Vi stenger ikke kirkedøra for noen
Gudstjenesten virket hul, og minnet i grunn ikke om en gudstjeneste, bortsett fra i de ytre formene. En gjennomføring av nattverd, uten en gang å nevne synd, forsoning eller frelse, virket falsk.
Jeg er skuffet, men mest av alt lei meg. Finnes det en sannhet, biskop Øygard, eller varierer den mellom hvem som får høre den?
