Rolv Nøtvik Jakobsen har over to artikler kommet med en rekke kritiske spørsmål til kirkens relasjon til jøder. Han setter særlig fokus på misjon og et utsnitt av konklusjonen i «Utredning om Den norske kirke i møte med jødedom og jøder», hvor det påpekes at jøder og kristne dypest sett tilber den samme Gud.
Jakobsen er innom mange spørsmål og problemstillinger. I kjernen synes det å ligge en frykt for at misjon truer det jødiske folk og en fruktbar dialog mellom kirke og synagoge.
Vi deler hans ønske om å øke kirkens sensitivitet og ydmykhet i møte med den jødiske minoriteten. Kirkens bekmørke historie stiller høye krav til dagens kirke- og misjonsledere i møte med jøder og jødedom. Samtidig er vi dypt uenige i flere aspekter ved hans fremstilling.
1. Er Jesus bare for «kristne»?
Jakobsen synes å frykte misjon. Gjennom hans to tekster ser vi et gjennomgående premiss i hans misjonsforståelse som er problematisk.
Vi ønsker å ta avstand fra Jakobsens fremstilling av «visjonen om alle jødar skal bli kristne». Premisset for en slik tenkning er at kristendom og jødedom er både to likeverdige og samtidig to motsettende religioner, der jøder som kommer til tro på Jesus skifter religion eller konverterer.
Vi er uenige i dette premisset og mener det nører opp under det ulykkelige skismaet som ble skapt mellom synagoge og kirke, rabbinsk og kristen teologi, tidlig i kirkens historie.
Det er selvsagt vanskelig å bygge bro over 2000 år, men vi mener at jesustroende (messianske) jøder i dag representerer en slik bro. De er overbeviste om at Jesus er den jødiske Messias, samtidig som de holder fast på sin jødiske identitet og tradisjoner. Mange av dem vil si at deres Jesustro har gitt dem en dypere og fornyet jødisk identitet. Flertallet av dem vil heller ikke bli kalt «kristne».
Evangeliet ikke er noe å frykte. Det er gode nyheter for alle mennesker.
2. Hva sier kirken om seg selv?
Bibelen er tydelig på at Jesus er den jødiske Messias og verdens frelser. Dette må være vårt utgangspunkt i vår operative tjeneste og i dialogen med jøder, både i ord og handling. Det har også Den norske kirke stadfestet flere ganger i behandlingen av disse spørsmålene.
I grunnlagsdokumentet for Samarbeidsråd for Menighet og Misjon, som kirkemøtet har gitt sin tilslutning til, heter det blant annet: «Det hevdes av og til at det jødiske folk, i kraft av Guds pakt med Abraham, ikke behøver å anerkjenne Jesus som sin Messias. Det nye testamentet fastholder at det jødiske folk trenger ham like mye som alle andre, og at det ville være illojalt mot Kristi vilje å fravike det nytestamentlige vitnesbyrd om å bringe evangeliet til “jøde først [...]”.
Når Kirkemøtet i 2021 drøftet sitt globale oppdrag, heter det blant annet i vedtaket at: «Den norske kirkes oppdrag er å formidle evangeliet i ord og handling. Dette gjør vi som del av den universelle, grensesprengende og inkluderende kirken som krysser geografiske, etniske, kulturelle og generasjonsgrenser».
Evangeliet ikke er noe å frykte. Det er gode nyheter for alle mennesker.
Misjon innebærer deling av tro, forkynnelse og formidling av vitnesbyrd. Samtidig har en holistisk misjonsforståelse preget norsk misjon generelt og Israelsmisjonen spesielt. Misjon handler derfor om evangelisering, diakoni og samfunnsbyggende arbeid. Hva kommuniserer kirken egentlig dersom en sier at dette skal gjelde for alle mennesker, men ikke jøder?
Utredningen beskriver misjon som en invitasjon til fellesskap. Det er en misjonsforståelse som DNI deler. De skriver: «Misjon i møte med jøder handler derfor ikke om konvertering, men om gjenkjennelse, utvidelse og nye perspektiver i forhold til sitt eget og kan gjerne være en dialogisk toveispraksis».
I denne forståelsen er ikke dialog og misjon to konkurrerende praksiser, slik Jakobsen fremstiller det. De hører derimot sammen.
3. Dialog og diapraksis
Rolv Nøtvik Jakobsen viser til utredningen om kirkens forhold til jøder og jødedom, der en fremmer viktigheten av dialog mellom to likeverdige religiøse tradisjoner, ettersom jøder og kristne i bunn og grunn tror på samme Gud.
Det finnes en rekke utfordrende samtaleemner knyttet til jødisk og kristen tro (f.eks. monoteisme vs. treenighetslære). Like fullt har vi tro på dialog, men en slik dialog må også være ærlig om eget ståsted. Vi har derfor utfordret både synagoge og kirke til å inkludere messianske jøder i denne dialogen. Kirkemøtet i 2008 (Sak 09/08), samt den nye rapporten, løfter frem viktigheten av å bygge relasjoner til jesustroende jøder.
Den Norske Israelsmisjon har de siste årene, til tross for vårt misjonssyn, utviklet et nært og godt forhold til norske jøder og deres trossamfunn. Dette har blant annet skjedd fordi vi har et felles mål og ønske om å hjelpe jøder som blir forfulgt og motarbeide antisemittisme. Det er altså mulig å samhandle uten å være enige om alt. For oss er dette et viktig prinsipp: Å holde ting sammen uten å blande dem sammen.
Mulig og nødvendig
Når Rolv Nøtvik Jakobsen stiller spørsmål ved om det er uproblematisk å forene religionsdialog og misjon, er vårt svar at dialog og misjon både er mulig og nødvendig, men selvfølgelig ikke alltid uproblematisk. Det viktige i relasjonsbygging er at vi er transparente i det vi sier og gjør.
Kirken har gjennom historien mislyktes i måten en har formidlet evangeliet. Ja, i møte med jøder og jødedom har kirken ofte handlet stikk i strid med evangeliet. Det må vi ta et kontinuerlig oppgjør med.
Samtidig tror vi kristne at Jesus Messias er gode nyheter for alle mennesker. Og om vi virkelig tror det, så klinger det dårlig å si at «Jesus er for alle, bare ikke jøder».
